For å forklare hvordan vi etablerer stimuluskontroll, så var det nyttig å gå tilbake til grunnforskningen Skinner gjennomførte, når han først oppdaget og beskrev stimuluskontroll. Det var nemlig slik at Skinner hadde lært en rotte å trykke på en spak for å få tak i mat. I denne videoen ser dere nettopp det. Men det Skinner hadde oppdaget i sine eksperimenter var at atverden og trykket på spak kunne komme under kontroll av en foranledende stimulus.
Det betyr at etter at Skinner hadde lært rotta og trykke på spaken for å få tak i mat, så endret han miljøet litt. Han slo på lys. Når lyset var på, kunne rotta trykke på spaken og få tak i mat. Når lyset var slått av, så kunne rotta også trykke på spaken.
Men det kom ingen mat. Skinner vekslet mellom disse betingelsene om og om igjen. Lys på, trykke på spak, føre til mat. Lys av.
Trykker på spak fører ikke til mat. Lys på, trykker på spak, fører til mat, og så videre. Det som skjedde var at rotta begynte å trykke på spaken kun i nærvær av lyse, og ikke i fravær av lyse.
Når rotta trykker på spaken kun i nærvær av lyse, kaller vi lyse for en diskriminativ stimulus. En diskriminativ stimulus signaliserer at en forsterker er tilgjengelig. Da data lar være å trykke på spaken når lyset er av, kaller vi lyset av for en S-delta. S-delta signaliserer at forsterker ikke er tilgjengelig.
Prosedyren som brukes for å etablere stimuluskontroll heter diskriminasjonstrening, og baserer seg på det vi kaller differensiell forsterkning. Differensiell forsterkning innebærer bruk av forsterkning og ekstinsjon når lyset er på. på er forsterketilgjengelig. Det er forsterkning. Og når lyset er av er forsterket ikke tilgjengelig.
Det er ekstinsjon. Når du lærer et barn å snakke, så etablerer du stimuluskontroll. For eksempel, når du sitter med et barn og ser på en bok, så peker du på en hund og sier «Dette er en hund!
». Senere, når barnet ser på hunden i boka, sier barnet «hund», og du svarer «Ja, det er en hund! ».
Bildet av en hund har blitt en diskriminativ stimulus for å si ordet «hund».