Jeg skal da bare si noe innledende om avtaleretten og hvor den er plassert innenfor det rettslige området. Men sentralt innenfor dette avtalerettslige området er de regler som gjelder for hvordan avtaler skal inngås, og da særlig når partene blir bunnet etter forhandlinger. Det siste vil ha betydning i forhold til næringsdrivningsforskning. behov for forutsigbarhet og trygghet for at foretatt investeringer og bruk av tid gir den forventede og nødvendige avkastningen.
For å få en full og nødvendig forståelse for hvordan forhandlinger eller konkurranser kontrakter inngås, også der det ikke er noen forutgående forhandlinger, er det en fordel å ha kunnskap om de bakenforliggende prinsippene og de regler som gjelder for når en avtale inngås, uten at man nødvendigvis har forhandlet frem og tilbake om pris, leveringstid og omfang av leveransen. Sistnevnte situasjon er regulert i avtalelommen fra 1918. Første strevne lovbestemmelse som gjelder i Norge stammer i midlertid fra 1685. Det er kong Kristian V. 50s norske lov. I lovens femte bok, artikkel 1, er det fastslått at en vær er pliktig å efterkomme hvis han med munn, hand og seggel lovt og inngått haver.
Prinsippet om at løfters er at man har en løft. skal overholdes, er selvfølgelig også anerkjent. Om lovene er skriftlige, muntlige, stilletiende eller gjennom annen handling, spiller for så vidt ingen rolle.
De fleste vil nok vedgå seg det de har lovet. Utfordringene eller problemene og tvistene løper ikke nødvendigvis ut fra et ønske om manglende etterlevelse. Med mindre annet ikke framkommer av selve avtalen, av rettsforholdet, av rettsforholdet, er hovedregelen at avtaler som inngås bare har virkning for forholdet mellom partene. Et eksempel på det første er at partenes avtaleytelse skal overføres til en tredjeman.
Det kan være uten vedlag, eller at tredjeman skal yte et redusert bidrag ut fra gjenstands egentlig verdi. Slike avtaler omtaler ikke er avtaler. som omtales innenfor justen som tredjemannsløfter. Tredjemannsløftene faller i midlertid utenfor temaet i denne gjennomgangen.
Det er på grunn av at de i seg selv ikke har noen betydning for hvordan avtalen inngås, men vil være begrenset til en eventuell tvist rundt om vedkommende faktisk har tilstått en rettighet i avtalen. Et eksempel på det siste, at avtalen bare binder partene, er der den ene parten har vært representert ved fullmektig. Her ser vi altså et tilfelle hvor det er en utenforstående som har framforhandlet avtalen, og kanskje en dag undertegnet. men en slik avtale forplikter ikke fullmektigen.
Kun den part som er part i avtalen og som er ment å oppfylle den, vil være det. Avtaleingåelse ved hjelp av fullmektig er regulert i avtaler i loven. Dagliglivets twister løper nok i det allvesentlige ut fra at partene blir uenige om hva som faktisk er avtalt og fant sted og lovet i forbindelse med en situasjon hvor minst en av partene opplevde det slik at det var inngående. en forpliktende avtale på begge sider. Og forutsetning for hver av partenes løfter. Det kan i en slik situasjon være at det å ha kunnskap om avtaletolkning vil kunne komme inn som en forhandlingsfordel.
Å ha viten om hva eller hvordan avtalen skal tolkes vil unøkkelig medføre, får vi håpe, at partene tar hensyn til det når avtalen utformes, og på den måten unngår den hypotetiske fremtidige tvisten. Så de sentrale avtalerettslige tolkningsprinsippene og faktorene vil også bli gjennomgått her.