Har du et dårlig utgangspunkt i livet? Det er bare å gi opp med det samme. Det kommer aldri til å bli noe bedre. Dette hørtes jo kanskje litt brutalt ut, men... Det var sånn dikterne tenkte i naturalismen.
Du husker kanskje at forfatterne i realismen på 1880-tallet hadde stor tro på litteraturens kraft. Mot slutten av 1880-tallet hadde kullsyra gått ut av brusflasker, champagne hadde dovnet, glørene var sluknet, kort sagt. Forfatterne hadde mistet optimisme. For realismen ble etterfulgt av naturalismen.
Forfatterne i naturalismen hadde et nok så mekanisk syn på livet. De mente at arv og miljø var avgjørende for din skjebne. Enkeltmennesket hadde liten kraft til å forandre livet sitt. Var du født fattig, så var du dømt til å leve i fattigdom resten av livet.
Bøkene i naturalismen handler ofte om de som er aller nederst i samfunnet. Elendigheter blir detaljert beskrevet. Og fortellen i bøkene holder ofte en distansert og objektiv tone til det som blir fortalt. De prøver å vise frem elendigheten så tydelig og ærlig som mulig.
Bøkene handler om tabuer som seksualitet, dobbeltmoral, død, fattigdom, sykdom. I naturalismen handler bøkene ofte om menneskene som prøver å gjøre det rette, men de blir trukket ned av sine dyriske instinkter. For eksempel grådighet, begjær og et ønske om makt over andre mennesker. Litteraturen oppstår jo aldri i et tom rom. Den er preget av tiden den skrives i.
Og forfatteren i naturalismen er sterkt inspirert av Charles Darwin og hans lære om survival of the fittest. Naturalister ser på verden som en kamp mellom vinnere og tapere. Både i naturen og blant mennesker.
Det er kanskje ikke så rart, siden det var på denne tiden at Europa delte opp Afrika seg i mellom og lagde nye kolonier. Naturalisme ble også preget av samfunnsutviklingen på slutten av 1800-tallet. Industrialiseringen hadde jo ført til at byene vokste raskt, og i byene så vokste de sosiale problemene i takt med det. Det var boligmangel, fattigdom, rusmissbruk, prostitusjon og forurensning, og dette preget bøkene i naturalisme. I bygdene foregikk overgangen fra natural husholdning til pengehusholdning. Og mange bønder i Norge måtte ta opp lån for å klare denne overgangen.
Og dette førte til at mange gikk konkurs. Den største norske naturalisten i norsk litteraturhistorie er Amalie Skram. Og hvis du lurer på hva naturalisme er, så må du lese romanserien Hellemysfolket. Personene snakker dialekt.
Det er enorme klasseforskjeller. Arv og miljø tilsier at folket på Hellemyra er dømt. til å være fattig.
I den første romanen Hellemysfolket så handler det om Oline og mannen hennes, Sjur Gabriel. De sliter for å holde liv i barna si i en liten bygd like utenfor Bergen. De får mange barn, og flere av dem dør. Oline blir ellendig behandlet når hun er i byen for å selge fisk.
Sjur Gabriel finner ut at Oline bruker noen av pengene fra inntektene til alkohol. Og de mister yngste barnet, Vesle Gabriel, og livet blir enda verre. Den aller siste setningen i Hellemys folke er en klassiker i norsk litteraturhistorie.
Fra den dagen av drakk både mannen og kona på Hellemyen. Så for å oppsummere Hellemys folke, det handler om rus og død og klasseforskjeller og håpløshet. Alt typisk for naturalismen.
Arne Garborg sin roman Fred har også trekk fra naturalismen. Småbonden er nok hoved, han grubler. p å økonomiske problemer og religion og tar til slutt sitt eget liv. Arv og miljø er viktige faktorer i den naturalistiske dikningen.
Ingen slipper unna det miljø de er født inn i. Fred viser også den hare virkeligheten for mange bønder i overgangen mellom naturalusholdning og pengehusholdning på slutten av 1800-tallet. De mest kjente naturalisterne fra Kristiania Bohemen var forfatteren Hans Jæger og ekteparer Kristian og Oda Krog. Hans Jægers roman fra Christiania Bohemen og Christian Kroghs Albertine ble beslaglagt og forbudt på grunn av innholdet.
Jæger fikk både bot og fengsel for romanen sin. Krogh fikk bot, og i Albertine viser Krogh dobbelt moralen i det borgerlige samfunnet ved å beskrive hvordan unge kvinner havner i prostitusjon, og menn misbruker maktene sine overfor sårbare kvinner. Det viktigste navnet i naturalismen er franskmannen Émile Solat.
Det var faktisk han som oppfant begrepet naturalisme. Hans gjennombrudd var romanen Thérèse Raquin fra 1867. Den handler om en unge frue Raquin som blir giftet bort til sin sykelige fetter Camille. Og de får et ekteskap helt uten kjærlighet.
Og Raquin blir forelsket i en kollega av mannen sin. Og sammen så drukner de ekte mannen. Etterpå angrer de det hele endet med at de tar selvmord sammen.
Begjær og død, typisk for naturalismen. En annen fransk forfatter, Gustave Flaubert, ga ut romanen Madame Bovary allerede i 1857. Den blir gjerne karakterisert som en tidlig naturalistisk roman, eller en roman som forberedte naturalismen. I Madame Bovary Er skildringene av karakterene objektive og distanserte?
Madame Bovary er en roman uten en helt. Alle personene er drevet av egoisme og grådighet. De har ingen omtanke for andre. Romanen ender med en tragedie hvor hovedpersonen dør. Egoisme, grådighet, selvmord.
Typisk for naturalismen. Den svenske forfatteren August Strindberg bringer Sverige inn i naturalismen med romanen Røda rommet i 1879. Der går han til angrep på samfunnet og kirka. Og Strindberg kritiserer Stockholm og de konservative, og viser til korrupsjon, svindel og aksjespekulasjon blant forretningsmenn. Røda rummet regnes som Sveriges første moderne roman.
Hovedpersonen er Vid Falk. Han er på jakt etter arbeid og drømmen om å bli forfatter. Språket her er realistisk, og naturalisterne skriver i et dagligdags språk for å få nærhet til karakterene og beskrive de sosiale klassene. Ok, så på slutten av 1800-tallet hadde det vært en periode med veldig mye samfunnsfag i litteraturen for en stund. Følelsene gjorde seg klar for en.
Det kommer f***ing aldri til å bli noe bedre.