Undertekster av Ai-Media Hei, dette er en en introduksjon til det kategoriske imperativ. Det kategoriske imperativ er en sentral ide i etikken – – til den tyske filosofen Immanuel Kant, som levde fra 1724 til 1804. For å forstå denne ideen, så er det nyttig å vite – – hva ordene kategorisk og imperativ betyr. At en påstand er kategorisk vil si at den er ubetinget eller absolutt, den gjelder da uten unntak. Hvis noe er kategorisk, så gjelder det overalt og til enhver tid. Mens et imperativ er et påbud eller en ordre. Ordet betegner den slags ytringer, som man gjerne setter et utropstegn etter. Så hvis jeg for eksempel sier: "Følg med nå!" eller – – "Ikke sjekk Facebook i stedet for å se på denne filmen!", så er det eksempler på imperativ. Hvis vi så setter de to ordene sammen til kategorisk imperativ, så betegner det altså et påbud som gjelder overalt til enhver tid. Kant mener at et slikt kategorisk imperativ er moralens øverste prinsipp – – og han tenker seg at det finnes et slikt moralsk påbud som alltid gjelder. Samtidig mener han at dette påbudet kan formuleres på ulike måter. Noen av Kants forslag til formuleringer av det kategoriske imperativ – – er blitt mer berømte enn andre. Den kanskje mest kjente formuleringen lyder som følger: "Du skal handle slik at du også kan ville at maksimen for handlingen din - – kan gjøres til en allmenn lov." Dette kan høres komplisert ut, men Kant mener at formuleringen – – setter ord på en moralsk intuisjon, som de fleste av oss bruker ofte. Aller først så kan det være greit å vite at ordet maksime betyr regel. For Kant tenker seg, at når vi handler, altså når vi gjør et eller annet, så følger vi alltid en slags regel. Det betyr ikke nødvendigvis at vi sier regelen høyt eller formulerer den – – for oss selv i tankene våre, men hvis du for eksempel fisker en fisk – – og så knekker nakken på den, så innebærer handlingene dine, at du følger en regel, som sier, at det er greit å ta liv av fisk. Når Kant da skriver at du skal handle slik, at du også kan ville at regelen – – for handlingen din kan gjøres til en allmenn lov, så betyr det at du bør spørre deg selv, om du vil at andre også skal følge – – regelen som ligger til grunn for det du gjør. Kan du ville at andre handler slik som deg hvis de var i en tilsvarende situasjon? Er det mulig å ville at regelen, som sier at det er greit å ta liv av fisk, også skal gjøres gjeldende for andre? Kant bruker flere eksempler for å vise hvordan det kategoriske imperativ – – kan brukes i praksis. Et berømt eksempel er som følger: Jeg mangler penger og derfor ønsker jeg å låne penger av en venn av meg. Men jeg vet at jeg faktisk ikke kan klare å betale tilbake pengene. Derfor lyver jeg og lover vennen min, at jeg skal klare å betale tilbake. Slik Kant tenker, så handler jeg da etter en regel som sier følgende: – – Når jeg er i pengeknipe, kan jeg gi et falskt løfte for å få låne penger. På kort sikt kan man si at det er gunstig for meg å følge denne regelen, fordi det gjør, at jeg får tak i penger som jeg trenger. Men vil jeg, at også andre skal følge denne regelen? Nei. Som et fornuftig vesen, mener Kant, så kan jeg ikke ville, at andre skal følge samme regel som meg. Denne regelen kan ikke gjøres universell og gjeldende for andre. For Kant er ikke hovedpoenget med dette eksemplet, at det ville få – – dårlige konsekvenser, om alle begynte å avgi slike falske løfter. Det viktigste for han er derimot, at denne regelen jeg følger, når jeg gir et slikt falskt løfte, ikke kan gjøres gjeldende for andre, uten at jeg vikler meg inn i en form for praktisk selvmotsigelse. For mitt falske løfte ville rett og slett ikke fungert, dersom alle andre også – – avga falske løfter på samme måte. Det vil si, hvis alle andre også fulgte regelen, som sier, det er greit å gi – – falske løfter for å låne penger, ville ingen lenger stole på denne typen løfte. Heller ikke vennen min ville være skånet. Han ville avfeie mitt løfte om at jeg kommer til å betale tilbake, fordi han visste, at slike løfter rett og slett bare er ljug. Som et fornuftig vesen kan jeg derfor ikke ville at andre følger en sånn regel. Hvis jeg tenker meg en verden, hvor denne regelen ble gjort universell, slik at andre også handlet etter den, så ville ingen oppnå noe som helst – – med å avgi denne typen falske løfter. Om en slik tenkverden, hvor regelen, at vi bør lyve for å låne penger, ble gjort universell og gjeldende for alle andre, så ville det rett og slett bli helt meningsløst å følge regelen, fordi man – – ikke oppnår noe med å avgi falske løfter, slik regelen sier man skal gjøre. Dette eksemplet får frem noen sentrale trekk ved Kants etikk. Særlig viktig er det, at det er fornuften, som er moralens kilde for Kant. Det er vår plikt å følge fornuften i moralske spørsmål. Vi bør ikke gi etter for tilfeldige innfall eller følelser. Vi bør heller ikke gjøre unntak for oss selv. En god handling, for Kant, er en handling, som er motivert av fornuften – – og ikke av egoistiske følelser, slik han tenker. Det er fornuftsprinsippet som forteller, hva som er vår moralske plikt. Kants etikk kalles også gjerne for en pliktetikk og den skiller seg markant – – fra det som kalles konsekvensialistiske teorier, slik som utilitarismen. Ifølge Kant er nemlig en handling rett, hvis den utføres av plikt. Da er det ikke avgjørende om konsekvensene av handlingene er gode eller dårlige. Et beryktet eksempel på, at Kant er villig til å følge denne tanken – – lengre enn de fleste, går ut på, at du tenker deg en situasjon, der du kan redde livet til et annet menneske ved å fortelle en løgn. Slik Kant ser det, har et menneske nemlig en fullkommen plikt – – til å fortelle sannheten, selv om konsekvensene kan være katastrofale. Så hvis noen var ut etter å ta livet av et annet menneske, og så spør de deg "Hvor er den andre?", så ville det være galt av deg å lyve – – og si at personen er et annet sted enn der han faktisk er, selv om du kan redde personens liv ved å fortelle denne løgnen. Mange konsekvensetikere har derfor ment at dette eksemplet viser, at det må være noe galt med Kants etikk. De fleste av dagens Kantianere vil nok si, at Kant overdriver i dette eksempelet – – og at det er mer i tråd med Kants egen teori å si, at plikten til å redde – – et menneskeliv går foran plikten til å fortelle sannheten i et slikt tilfelle. Uenigheten om hva som er de konkrete praktiske følgene av Kants etikk – – i slike bestemte situasjoner, viser, at det ikke alltid er så lett å vite, hvordan de mer generelle, abstrakte formuleringene – – av det kategoriske imperativ bør anvendes i praksis. Kritikere av Kants etikk har derfor også hevdet at den blir for abstrakt, og at den er for løsrevet fra konkrete situasjoner, for eksempel i dagliglivet blant familie og venner og i samfunnet forøvrig. Kritikere har hevdet, at hans fornuft prinsip blir for adskilt – – fra følelseslivet, slik at Kant dermed har vanskelig for å forklare, hva som egentlig motiverer oss mennesker til å handle moralsk. Forsvarere av Kant vil derimot hevde, at Kants formalisme og abstraksjon – – er en styrke, fordi det hindrer, at etikken hans blir – – for styrt av tilfeldige tradisjoner og sedvaner, som hører til på et bestemt sted eller i en bestemt tidsepoke. De som forsvarer Kant, hevder også, at det hindrer, at mennesker forveksler handlinger, som er basert på – – tilfeldige følelser og impulser, med moralske handlinger. For virkelig gode moralske handlinger er alltid basert på fornuften, mener Kant. Takk for oppmerksomheten.