Norrøn litteratur er kort sagt litteratur som er diktet i vikingtiden mellom 800 og 1050, blitt muntlig overlevert i et par hundre år, og så skrevet ned på 1200-tallet i en helt annen tid av kristne. Vi har tre viktige sjangre fra denne tiden, eddadikt, skaldekvad og sagalitteratur. Eddadiktene finnes i den boken som heter Den eldre edda. Den mest kjente versjonen av denne boken består av 10 gudedikt og 13 heltedikt.
To kjente gudedikt er Volusbo og Hovamål. Volusbo betyr volvens spådom, spåkonens spådom. Diktet er på 66 strofer og handler om verdens skapelse og undergang.
Slik vikingene trodde ting gikk for seg. Det er en veldig god kilde til kunnskap om norrøn mytologi. I diktets siste halvdel beskrives i detalj hvordan vikingene trodde verden skulle gå under.
Først kommer et monster som heter Fenrisulven seiløs. Deretter ødelegges menneskenes moral. Til slutt dør alle gudene i en stor siste kamp. Solen slukner. Jorden synker ned i havet, og alt blir mørkt.
Til slutt oppstår en helt ny verden, et slags nytt paradis. Hovamål er det andre kjente diktet. Titlen betyr «Den høyes», altså guden Odins tale.
I dette diktet får vi mange råd for hvordan vi bør leve. Felles for mange av rådene er at de fokuserer på hva som er lurt. I stedet for hva som er godt i seg selv.
For eksempel skal man ikke åpne seg for mye for fremmede. Man bør skjule det, både hvis man er veldig smart og hvis man er dum. Man bør passe seg for fiender når man går inn i ukjente hus, og for mye øl er dårlig for en.
Gjestfrihet er en viktig verdi, og man bør leve på en slik måte at man får et godt ettermele. Rykte etter at man er død. Fe dør, frender dør. En selv dør på samme vis. Jeg vet ett som aldri dør.
Dom over hver en død. Alt skal dø, men en ting overlever. Andres dom over deg når du ikke lenger lever. Dette er en viktig verdi i vikingtiden, som det for eksempel er lett å se at motiverer heltene i gamle sager.
Fortellinger om viktige versjoner og familier. Her ser vi også den nordrønne måten å lage rim på. Man brukte ikke enderim, som vi gjør i dag, men alliterasjonsrim. Bokstavrim, det er første bokstav i flere ordrimer.
Hvis ordene starter på konsonanter, skal forbokstavene være like. Fe dør, frender dør, eller dom over hver en død. Hvis ordene starter på en vokal, skal forbokstavene være ulike.
Jeg vet ett som aldri dør. Den andre store sjangeren er skaldekvad. Skaldekvad er mer kompliserte enn eddadikt, og vi vet ofte navnene på personene som har laget dem. Kvadene er en god kilde til kunnskap om historien.
De er nemlig såpass kompliserte når det gjelder rim, at det er vanskelig for folk å forandre på ordene uten at kvadene blir ødelagt. Derfor tror man at kvadene kan ha holdt seg godt i flere hundre år uten at noen skrev dem ned. Skaldene hadde høy status.
Konger, høvdinger og andre store personer trengte å få laget kvad om seg selv for å bli husket, siden vikingene ikke hadde noen tradisjon for å skrive ned fortellinger. Det å dikte ble sett på som mandi og som en idrett. To virkemidler man brukte var heiti og kenning.
Heiti var enkle omskrivninger, som for eksempel å bytte ut odin med den høye eller med den enøyde. Kenning er en litt mer komplisert metafortype, som for eksempel at man bytter ut ordet skip med havets hest. eller fjorens bukk, eller sjøens elg. Den mest kjente sjangeren i norrøn litteratur er sagaen. Det finnes to typer sagaer, kongesagaer og islandske slektssagaer.
Kongesagaene handler om norske konger. Den mest kjente er Heimskringla eller Snorres kongesagaer. Islendingssagaene foregår på Island, i et samfunn uten konge eller politi.
hvor mektige personer og familier ofte havner i konflikt med hverandre. Sagaene har en veldig spesiell stil, en spesiell skrivemåte, både med tanke på form og innhold. Hvis du leser sagaen om Gumlaug Ormstunge, vil du finne veldig mange slike typiske stiltrekk. For det første finner man gjerne oppramsing av slekt i sagaene.
Når en ny person introduseres, Får vi alltid vite litt om familie deres også? Det islandske samfunnet var et slekts samfunn, og skal man vite hvem en person er, føler man i nordjøn tid at man også trenger å vite hvor han eller hun kommer fra. Helga, Gunnleg og Ravn blir alle introdusert gjennom sine familier. Vi har også en del drømmer i sagaene, og det som drømmes går alltid i oppfyllelse. Dette viser Den nordønne tidens tro på at skjebnen er bestemt på forhånd.
Faren til Helga drømmer for eksempel om to ørner som dreper hverandre over en svane, og dette er det som skjer med Ravn og Gunnlaug som dreper hverandre over Helga. Sagaenes personer er alltid opptatt av ære, rang og ettermele. Det er dette som er målet for de fleste av dem. Konflikten mellom Ravn og Gunnlaug.
starter for eksempel ikke med helga, men med en diskusjon om hvem som skal dikte først foran kongen av Sverige. Ravn mener han bør få begynne, siden han har vært der lengst, mens Gunnlaug mener at han har mer ære og bedre rang på grunn av familien sin. Hvor kom fedrene våre, der far min var på slep bak etter fare din?
Ingen steder, og slik skal det også være mellom oss, sier han. Ære og rang er viktig for alle sagahelter, både for å forklare hva de vil og hvordan de tenker. Fortellertypen er alltid autoral refererende.
Vi får vite hva folk sier og hva de gjør, men aldri hva de tenker, bortsett fra i skaldekvadene, diktene, som innimellom er flettet inn. Dette gjør at vi som lesere må tolke mer selv, og forsøke å sette oss inn i psykologien deres. I tillegg er språket enkelt, med korte enkle setninger, få beskrivelser og med en underdriven tone. Språket er oppsiktsvekkende følelsesløst.
Store og voldelige høydepunkter avsluttes gjerne med enkle og nøkterne setninger, som «Vær skjerken sto uten å verge seg», og Gunnlaug ga ham da straks banehogg. I sagaene får vi ingen overflødige detaljer, kun det som er viktig for handlingen. Heltene er alltid store, fysisk sterke og med en sterk vilje, og vi finner også spor av både førkristen og kristentid i sagaene. Førkristene, eller hedenske elementer, er ting som holmgang og blodhevn.
Holmgang er at to menn gjør opp seg imellom med sverd når de er uenige om noe. Gunnlaug og Ravn dør i en håndgang. Blodhevn er når familier hevner seg på hverandre og dreper tilfeldige familiemedlemmer og venner av en familie, bare fordi en i familien har gjort noe mot dem.
Gunnlaugs far hevner seg på Ravns familie i slutten av denne saga. Vi ser også kristne elementer i sagaen. I Gunnlaug-Ormstunge blir alle til slutt gravlagt ved kirken, og Holmgang blir forbudt fordi kristendommen kommer til Island.
I Sagaen får vi også et litt underlig brud på stilen når fortelleren, som vanligvis er helt nøytral og objektiv, plutselig kommer med en verdivurdering. Straks etter hente det som er det beste av alt som har skjedd på Island, at landet ble kristnet, og alt folket oppgav den gamle troen. Det er rimelig å tenke seg at dette er ordene til nedskriveren på 1200-tallet.
Slik sett blir den nordrønne sagaen en sjanger som har oppstått i møte mellom to kulturer, det som kommer fra vikingtiden, da sagaen ble skapt, og det som kommer fra norsk middelalder på 1200-tallet, da sagaen ble skrevet ned.