Hei. Jeg heter Anders Nes. Her er en video om dygdsetikk. Og dygdsetikk det er kort fortalt en tilnærming til etikk hvor dygder og laster settes i sentrum. Eksempler på dygder er mot, klokskap, sjenerøsitet. Eksempler på laster er feighet, dustetehet og gjerrighet. Mer generelt kan man si at dygder og laster er karaktertrekk av moralsk betydning. De sier noe vesentlig om hva slags person man er. Når man tenker dygdetisk tar man utgangspunkt i slike personlighetstrekk når man vurderer handlinger etisk. Dette er en måte å tenke på som de fleste av oss kan kjenne igjen fra egen erfaring. Du har kanskje en eller annen gang vært fristet til å gjøre noe, men så slått det fra deg ut fra en tanke om at du ville vært en dust eller en drittsekk om det gjorde? Kanskje du en gang gang har fått deg selv til å gjøre noe, etter å ha innsett at det er det en modig dame eller en klok fyr ville gjort? Om du har tenkt slik har du, sannsynligvis uten å vite det, tenkt dygdsetisk. Du har startet fra tanken. Hva slags personen skal det vise seg at jeg er? Skal det vise seg at jeg egentlig er en dust? Eller skal det komme for dagen at jeg ikke helt mangler mot? Du har veid handlings muligheter i lys av disse tankene av laster og dygder. Dygdsetikk regnes i dag som en av tre hovedtilnærminger til etikk. For å få et klarere bilde av dygdsetikken er det lurt å kaste et kort blikk på de to alternativene. Det er konsekvensetikk og pliktetikk. Pliktetikk da også er kjent som deontologisk etikk. De tre tilnærmingene gir ulike svar på spørsmålet: Hva er det som bestemmer den moralske riktigheten til en handling? For konsekvens etikk bestemmes dette utelukkende av handlingens konsekvenser, altså av dens virkninger . For pliktetikk er det ikke, eller i hvert fall ikke bare konsekvensene, men også mer i iboende trekk ved For pliktetikk er det ikke, eller i hvert fall ikke bare, konsekvensene, men (også) mer iboende trekk ved handlingen, som f.eks. hensikten, som bestemmer om handlingen er moralsk riktig. For dygdsetikk bestemmes moralsk riktighet av de dygder - eller eventuelt de laster - som kommer til uttrykk i handlingen. Nærmere bestemt: å handle riktig er å handle på en måte som manifesterer dygd. Å handle galt handle på en måte som manifesterer last. Hver av de tre hovedtilnærmingene har en spesielt viktig undertype: en undertype som historisk sett har vært den mest innflytelsesrike utformingen av den aktuelle tilnærmingen For konsekvensetikk er dette utilitarisme, utformet av Jeremy Bentham og John Stuart Mill. For pliktetikk er dette Kantiansk etikk, dvs. etikk som er inspirert og preget av den form for pliktetikk som vi finner hos Immanuel Kant. Du kan høre mer om utalitarismen og kantinsetikk i NTNUs ExPhil videoer om henholdsvis nytteprinsippe og det kategoriske imperativ. For dygdsetikk er den viktigste undertypen Aristotelisk etikk. Dvs. en type etikk søker å gjøre bruk av de tankene om dyder og laster som Aristoteles formulerer. Utgangspunktet for Aristoteles interesse for dygder og laster er hans syn på hva lykke består i. Du kan høre mer om dette bakteppet for Aristoteles syn på dygder ved å gå til NTNUs exphilvideo om “Lykken, ifølge Aristoteles”. Men, kort oppsummert, mener Aristoteles at lykken består i å leve på en bestemt måte, nemlig på den måten hvor du i størst mulig grad funker på den måten som kjennetegner vårt menneskelige vesen. Den måten å funke på er, for Aristoteles, å funke fornuftig Lykken, kan vi med dette si, er en fullgod utøvelse av fornuftsevnen Men hva skal til hvilke evner og egenskaper må være i sving - for å utøve fornuft - altså for å funke på en slik fornuftig måte? Altså fra funke på en slik fornuftig måte. Det er her dygdene kommer inn For det er nettopp ved en fullgod utøvelse av dydene at man fullgodt utøver fornuft evnen. Ordet dygd oversetter Aristoteles greske uttrykk ‘arete’. Dygd et et ord som svarer godt til hvordan Aristoteles forstår arete, for det får fram ordets rot i ‘å duge’. Det er nettopp det man gjør når man har i følge Aristoteles. Man duger på en bestemt måte. Den ledetråden Aristoteles bruker for å forstå det Gud er nemlig som følger. Tenk på en dugende kniv eller en dugende fløytespiller. Deres dygder er det som gjør dem i stand til å realisere sin funksjon godt. For kniven kan det være dens stivhet og skarphet. For fløytespilleren kan dygdene være slikt som rytmesans og blåseteknikk. Et dugende menneske føyer seg inn i dette mønsteret mener Aristoteles. Dets dyder er de egenskapene eller de evnene hos dem som gjør dem i stand og som mennesker til å realisere sin funksjon godt. Altså til å utøve fornuften. For å et litt nærmere grep om hvilke evner dette er må vi gå inn på psykologien vår. Aristoteles mener folk er skrudd sammen på en måte som minner litt om strukturen i en barnehage kunne vi si. Vår fornuftsevne er todelt. På den ene siden er det intellektuelle evner. Dette er evner som så å si har fornuften hos seg selv. Vi kan si at de tilsvarer voksen personene i barnehagen. På den andre siden har vi det vi kan kalle følelses og begjær messige evner. Dette er evner til å reagere følelsesmessig på ulike måter og begjære ulike ting. Disse evnene er alltid i sving når vi handler. Vi må være med for at fornuft skal kunne komme til uttrykk i praksis. Aristoteles argumenterer at disse sistnevnte evnene ikke har fornuften hos seg selv, men at de er rigide høre overfor fornuften. Når de intellektuelle evnene leverer en mer eller mindre gjennomtenkt vurdering av hva vi egentlig har grunn til å føle eller ønske oss i en gitt situasjon. Kan vi så følelses og begjærer messig evne respondere deretter. Vi kan altså sammenligne disse evnene med barna i barnehagen. De er i større eller mindre grad tilsnakkendes, om oss skjønt det ikke har noen evne til å selvstendig tenke ting igjennom i dygd. Det må likevel understrekes at følelsene og begjæret for Aristoteles er en del av våre fornuftsevner i vid forstand. De er ikke utenfor fornuftens område eller a rasjonelle som vi kunne si. Det akkurat å sammenligne med dyr som kun kan kontrolleres med gulrot og pisk, men altså med mer eller mindre lydhøre barn. Innenfor de intellektuelle evnene skiller Aristoteles mellom flere dygder som altså kan ansees som velutviklede versjoner av disse evnene. Det er især to slike evner som er relevante for hans syn på etikk. For det første har vi evnen til teoretisk innsikt. Tyngden her er visdom eller Sofia på gresk. For det andre, og mer direkte relevant for vår praktiske rettede psykologi, har vi evnen til praktisk klokskap eller skjønn som vi også kunne si. Det greske ordet er phronesis. Til sammen er disse intellektuelle dygder. Mens teoretisk innsikt for Aristoteles dreier seg om innsikt i de evige og uforanderlige poengterer han at vi i det praktiske liv trenger en litt annen form for refleksjon og tenkning. I bytte behøver altså at praktisk klokskap eller skjønn. Dette kan forstås som en evne til å ha et visst blikk for hva som egentlig står på spill i ulike situasjoner, til å kjenne på, og veie opp mot hverandre, de ofte motstridende hensyn vi står overfor i det praktiske liv ,og hvor vi typisk ikke ifølge Aristoteles kan støtte oss til universelle unntaksløse egler. Hvordan er det da vi kan øve opp en slik evne til praktisk klokskap? For Aristoteles går dette hånd i hånd med å øve opp på det følelses- og begjærsmessige plan overfor disse vurderingene. La oss derfor vende oss mot dette nivået. Aristoteles aksepterer at slike tradisjonelt anerkjente dyder som mot, måtehold, sjenerøsitet men med., er å anse som velutviklede versjoner av våre følelses og begjærsmessig evner. Med ett ord kaller han disse for karaktér dyder. Karakterdygdene skiller seg ad alt ettersom hva slags situasjonstyper og typer føleleser som er relevante for dem. Dygden mot, f.eks., dreier seg om å forholde seg til frykt og fare. I det praktiske liv trenger vi, som vi så, ikke så mye teoretisk innsikt i unntaksfrie regler men et praktisk blikk for den riktige balansen, eller kall det proposjonen og avveiningen mellom de hensyn som står på spill. Aristoteles foreslår, i tråd med dette, at det er nyttig å tenke på karakterdydger som en slags avbalansert middelvei mellom to ytterligheter Den modige personen er den som kjenner en viss frykt men som står i mot. mot i den grad en klok vurdering av situasjonen tilsier at her er det viktige hensyn som står på spill og som må forsvares. Den som kjenner for mye frykt og for lett gir etter for frykten. Selv når man burde holdt stand, er feig. Men det finnes også en motsatt ytterlighet nemlig en person som kjenner hvor liten frykt. Og som i for liten grad tar innover seg at her er det virkelig fare på ferde. Og hva dette innebærer for ham. En slik person er dumdristig. Dygden mot kan altså ses som en middelvei mellom to motsatte ytterligheter: lasten feighet og lasten dumdristighet. På samme måte tenker Aristoteles at det er med andra karakterer dyder. Dygden generøsitet er en middelvei mellom ytterlighetene gjerrighet og ødsel. Dygden måtehold er på samme vis en middelvei mellom overdreven tilkneppethet og tøylesløshet. Dette er en fin plass å kort forklare hvorfor jeg sier ‘dygd’ og ikke ‘dyd‘. Jeg kunne egentlig like gjerne brukt ordet ‘dyd’ for det betyr det samme ifølge ordboka. Men ordet dyd da har en klang som liksom antyder noe litt tilknepet. Men dette ville være en misvisende antydning for Aristoteles. Som vi nettopp så erprippenhet og tilkneppethet ikke noen dygd for han men tvertimot en last hvor man i for liten grad innser verdien og begjærer sanselige gleder. Ordet ‘dygd’ passer videre som tidligere nevnt, godt da antyder, på en opplysende måte, forbindelsen til det å duge. Avslutningsvis kan vi ta med en kort sammenlikning mellom Artistotelisk dygsetikk og de to av de viktige, alternative tilnærmingene som vi nevnte tidligere, altså utilitarisme og kantiansk etikk. Disse to andre søker å gi forholdsvis kortfattede, enhetlige prinsipper for moralsk riktighet, som skal gjelde på tvers av alle ulike livsområder. Dygdsetikk generelt, og Aristotelisk etikk spesielt framhever at ulike slags dygder og hensyn er viktige på ulike livsområder - mot i kamp og måtehold i fest. Dette henger sammen med en ide om at etiske regler, i beste fall sjelden, er strengt tatt universelle og unntaksløse. Dette har igjen implikasjoner omkring hva det viktig å kunne når det kommer til etikk. Ifølge et Aristotelisk syn, er det nettopp en evne til å kjenne på, og avveie, motstridende hensyn. Takk for meg!