I denne episoden av Plusprat møter jeg Elisa Vagle. Det er ikke sikkert at hun tar navnet henne sånn med en gang, men hvis jeg sier at hun begeistret alle gjennom en hel høst på TV2 i serien «Kompanie Leveritsens troppe og at hun gjorde det ganske så bra i serien, da demrer det kanskje litt mer. Og jeg har invitert Elisa til meg i Plusprat, både for å snakke om TV-serien, men også for å snakke om hvordan livet hennes ble forandret etter en tur til Hawaii. Så. Hvis du lurer på hvordan det går an å forandre seg fra å være en sint ungdom til å bli brennende engasjert, så anbefaler jeg deg å henge med de neste minuttene.
I november 2022 gikk Elisa Vagle i mål som en av to verdige vinnere av den første sesongen i kompani Leveritsens Tropp 1. Det er sterk. Jeg skjønner det ikke så mye. Den unge jenta fra Sannes i Rogaland, viste frem både mot og karakterstyrke gjennom de tunge etappene i serien.
Det ingen visste var at Elisa hadde gjennomført flere tøffe og enda vanskeligere reiser gjennom sitt unge liv. Jenta, som de fleste av oss ble så glad i gjennom serien, hadde nemlig levd et liv som i perioder var både destruktivt og utmattende. Elisa vokste opp som misjonærbarn, men gjennom store deler av oppveksten og ungdomstiden var hun i konstant opposisjon til foreldrene, forældrene, der identitet, selvbild og forhold til familien ble satt på stor prøve.
Men for noen år siden fikk Elisa et tilbud om en tur til Hawaii. Reisen ble et vendepunkt for jenta fra Sandnes, og i denne episoden skal vi høre hva som skjedde, og hvordan en opplevelse fikk henne til å forandre retning i livet. Men aller først har jeg lyst til å høre mer om hva som fikk henne til å melde seg til tjeneste under Oberst Dagotto Leveritsen.
Du er jo så imponerende. Du er jo en av to vinnere i høstens kompani Leveritsen. Det står det respekt av.
Jo, takk. Jeg skjønner ikke at du tørte å melde deg på. Nei, jeg gjorde ikke det heller.
Det var søsteren min som meldte meg på. Uten at du visste det? Ja, jeg var der i rommet når hun meldte meg på. Men det som skjedde var at hun de lo litt av det, for fristen hadde gått ut, så jeg tenkte...
Jeg tenkte jo ikke at jeg skulle komme med. Plutselig får jeg en telefon om at det er innspilling om to uker. Om jeg har lyst til å ha det med.
Og det er litt typisk meg da. Bare si ja, ja. Jeg er med. Jeg hadde jo ikke sett det. Du hadde ikke det heller?
Jeg hadde ikke sett det. Du visste ikke hva kompani leveritsen var? Nei, det var blytukt. Nei?
Nei, nei, nei. Går det å spørre hva som var det tøffeste, mest utfordrende? Man innser jo veldig fort sine egne svakheter. når jeg hadde ski på, jeg hadde jo ikke sjans til å få på sekken en gang.
Og det er jo flaut, altså jeg vil jo si at jeg ikke er så svag, men det, da kjente jeg at jeg trenger de. Og de trenger meg. Men jeg tror for meg at det var det som var det tyngste. Og nesten bare sånn å være et medmenneske som er ok å ha med å gjøre.
Så du hadde ikke frykt med deg inn for at nå kommer det å vise hva er det Norge, baksiden og... Jo. Det verste ved Elisa blir nå helt åpenbart. Det som er så sårbart, og jeg skulle ønske at det, jeg tror det ligger kanskje i mennesket også, at hvis jeg skulle ønske så ville jeg jo vært sånn en... Nei, jeg er under oppbygging.
Nå er det stengt, nå er det skjult. Jeg kommer ut når det er ferdig punta på. Men det er jo ikke det som skjer. Du river jo ned alle disse gardinene.
Du blir jobbet på, du blir prikket på i åpen gate. Og det er jo det som er så sårbart. Og jeg tror en av mine største frykter var jo på en måte å la folk komme inn på innsiden. For det har gjort vondt før.
Og jeg kjenner at det er på en måte mye tryggere å holde en vegg opp og holde folk litt på avstand. Hvorfor tror du det? Jeg har aldri sagt ja til sånt.
Du har vel mye skjulet i da? Her er obersten. Så der, ja.
Hei, Elisa. Det her er altså Oboz Løvresen for tida i sivil, for dette er på et hemmelig oppdrag i Siamoni. Men jeg ville bare ringe og si tusen takk for at du stilte opp i kompani Løvresen, Troppein.
Du var en fantastisk person der inne og gjorde veldig mye. viktig for hele laget. Hele gjengen var jo utrolig bra, og da fikk jeg et godt samhold, og jeg har hørt fra alle at du var et viktig samlingspunkt, og en pådriver for godt samhold.
Du kommer til å ha noe langt, det er jeg helt sikker på. Må du hilse din tante Bjørg? Bjørn Vagle som jeg kaller henne. Hun var min lærer på skolen i mange år Og plutselig så oppdagte jeg at de der hadde samme navn Det var artig å høre at de var i din familie Jeg vet jo at Eller jeg har i hvert fall hørt at hun var litt begeistret for min far Han var jo lærer på samme skole Lykke til videre Elisa, du er helt rå Jeg håper vi sees igjen Det er veldig gøy Det er veldig festlig Det er strålende Du er en misjonærbarn Mor og far var misjonære Senegal, så har jeg snakket med ganske mange misjonærbarn.
Ja. Som liksom ikke vet hvor de hører hjemme. Nei, det skjønner jeg ikke.
Er det der ute, eller er det her i Norge? Er det den kulturen, eller den kulturen? Var du mest hjemme når du kom til Norge?
Eller var du mest hjemme i vennegjengen? Eller var du mest hjemme i kirka? Hvorfor tenkte du, her hører jeg til?
Åh, det var vanskelig. Nå var jeg veldig liten når det kom tilbake igjen. Så jeg husker jo ikke så veldig mye fra Senegal.
Men jeg tror det... jeg fort skjønte, spesielt når jeg var hos mye andre venner, var at de var så ulike. Mor og far? Mor og far var veldig ulike. I forhold til?
De var veldig ulike i forhold til alle mine andres venners foreldre. Jeg opplevde at mor og far var fra et annet rike. De tilhør en annen verden, liksom.
Jeg husker at jeg hørte en gang noen foreldre til en veninne åpnet rundt min egsbord og gjorde nær av mine foreldre for hvor idiotisk de skulle skjønne å tro på noe sånt her, liksom. Fordi de var mye misjonæren? Fordi de hadde vært misjonære, ja.
Og fordi de hadde dratt ut og risikert både ditt og datt, og jeg var jo født der og litt forskjellig. Og så husker jeg at det beit veldig tak da. Jeg merket veldig fort at alle de andre vennene mine, sine foreldre, tenkte på en annen måte enn mine.
Og så vet jeg ikke hvorfor, men jeg har alltid vært veldig dratt mot andre kulturer. Jeg hadde veldig mange muslimske venner når jeg vokste opp, veldig mange som var sterkt artistiske og var veldig klare på hva hva jeg trodde på. Så jeg var veldig interessert i på en måte alt annet, men jeg kjente veldig fort at, oi, det mor og far står for, det vil jeg ta veldig avstand fra.
Jeg kan ikke ha noen part i det, hvis jeg skal passe inn her. Hva var det som liksom gjorde at det ble umulig for deg? Mine grenser merket jeg veldig fort. Det er veldig annerledes enn mine venners grenser. Spesielt når du kom litt i tenårene, jeg tror liksom jeg begynte veldig fort å henge med litt eldre folk, og var litt, altså, begynte å eksperimentere med både...
alkohol og hva det måtte være. Og jeg merket veldig fort at spesielt på de punktene at mine foreldre hadde helt andre grenser enn de andre sine foreldres sine grenser til deres unger, eller mine venner da. Det var en dragning mot de. Jeg ville mye heller tilhøre deres gjeng, deres regler, deres måter å gjøre ting på. Og da ble det plutselig en mye større distanse da, mellom meg og mine foreldre.
Fordi at jeg leste i et stort vegintervju med deg etter kompanieleveritsen at du hadde hatt så utrolig mye aggressjon i tennårene og i oppveksten. Ikke bare sint av og til for det du tente, men at du var fylt av sinne. Det er ikke vanlig å ha så mye aggressjon.
Nei, det er jo ikke det. Og det er jo en grunn til det. livet har jo så mange lag på en måte, men jeg tror det var at jeg ikke hadde noen måte å sette ord på smerten som jeg opplevde. Jeg tror jeg opplevde veldig mye smerte, både i min relasjon til mine foreldre, som jeg visste, jeg har jo alltid visst at de elsker meg. Men du var ikke noe snill mot dem?
Jeg var ikke noe snill mot dem. Søsteren din sier at hun i to år ikke ville ha med noen hjem, fordi du bare lagde brokk, og fordi du Du kranglet og håndterte folk veldig usikkert. Ja, det er sant, og det er vondt å tenke på. Og om jeg kranglet med hun, eller bjeffet på vennene hennes, eller foreldrene mine. Så det var ting som hadde skjedd, men jeg opplevde at jeg ikke hadde noen sted å komme med det til.
Og at når jeg kom, brakte det foran noen, så var det ikke trygt. Så da kom disse veggene her opp, og det ble veldig mye som kokte på innsiden. Og jeg tror det var blanding av smerte og... og sinne, og det bare eksploderte i en sånn gryte som ingen hadde kontroll på.
Jeg fant jo noen måter bare å holde det gående på, og det på en måte klare hverdagen. Og det var først og fremst, jeg var veldig lite hjemme, og så brukte jeg veldig mye tid i studio, og jeg danset veldig mye. Og det var noe jeg fant veldig stor glede i, men jeg tror på en rar måte...
Det er godt å holde med litt i sjakk. Men samtidig var det en åpen dør til en haug med ting og fest og måter å leve livet på som jeg skulle ønske jeg hadde unngått. Jeg tror at jeg opplevde, og det er jo noe som jeg gjerne har satt i mitt eget hod og øye, at jeg har ikke hatt noen å komme til. Så det var alltid noe som ulma, og det tok ikke så mye før jeg ble sint, og så var det gjerne ikke de jeg var sint på en gang.
De som var hjemme, og det er det som er så merkelig, at det er det som jeg opplevde ute, bare i hverdagen i hverdagen. som gjorde vondt, var på en måte at de hjemme fikk den verste versjonen av meg selv, når det egentlig burde vært motsatt. Dette som var ekstra vondt, og som du ikke kunne dele med noen, kunne du dele det med Gud på noen måte?
For etter tidspunktet har jeg tatt veldig avstand fra Gud. Jeg husker mor og far har alltid vært veldig klare på at de tog oss med i kirke og sånne ting, hvilke ting vi måtte gjøre når vi var yngre. og ting de krevte av oss som jeg er veldig takknemlig for i dag men samtidig så var det på en måte en kamp med å kjempe litt selv de visste at jeg kan ikke leve på deres tro for eksempel så jeg valgte jo å ta veldig avstand og jeg blånekte av å være med i kirka og hvis jeg var med i kirka så hadde jeg venninna så vi fant at de hadde masse godteri så vi stjal godteri og brus og alt var gratis du hadde vært kriminell jeg hadde sagt Jeg hadde vært i fengsel hver dag.
Jeg hadde ikke fått lov å leve av min egen. Er du fortsatt sint på mor? Nei. Er du ikke? Nei.
Er hun sint på deg? Det tror jeg ikke. Vi har hatt et stort oppgjør. Det har du.
De har utfordret meg med maten de har elsket meg på. For de har holdt ut mye. De har holdt ut i håpet.
De har holdt ut i hybøl. Et stort oppgjør? Jeg hadde et stort oppgjør med både mor og far.
Da jeg kom hjem. Etter en stund borte, og jeg hadde innsett at jeg må bare be om tilgivelse. Og jeg brakte alt ut i lyset. Og jeg trodde at nå var det slutt, tenkte jeg. Nå er det på å gå ut.
Men de rartne foreldre, de vet så mye mer enn det de tror. Er det sant? Ja.
Vær så god. Mor vet det. Kjære, gode Elisa. Du har jo vært en fest og en farge helt siden du ble født.
Full av nysgjerrighet og likte aksjon og utforska nye ting. Det var veldig typisk deg. Så begynte du tidlig å stille spørsmål.
Det var slett ikke alle spørsmålene vi kunne svare på. Du var heller ikke alltid fornøyd med de svarene du fikk. Jeg husker en gang du var sikkert 4-5 år, da pakket du to kofferter, og så ringte du på til nærmere og spurte om du heller kunne bo der, for du var uenig med mor og far. Men så var det kanskje også den her utforsketrengen og nysgjerrigheten til å finne ut av ting og prøve nye ting, som gjorde at du i en periode var med forskjellige folk og gjorde ting som ikke vi var begeistret for hjemme.
Jeg må jo si at det har vært noen vågenetter der jeg har våret. Delvis fortvilet for deg, Elisa, men vi har jo alltid visst og hatt en visshet i hjertet om at Gud hadde en plan med ditt liv og at han ville bevare deg. Så var det jo fantastisk når du reiste til Hawaii og når du ringte og fortalte om det som hadde skjedd. Og når du kom hjem også, så var det jo den samme Elisa, men du var alligevel forandret.
Og jeg har tenkt på det mange ganger. imponerte jeg er av deg i måten du møter folk på den ydmykheten du har og at du allikevel er så frimodig og tydelig på hvem du er og hvem du tror på så er jeg jo veldig glad for at jeg er mor av deg Elisa jeg takker for den du er og ønsker deg Guds velsignelse du har Hørt på mye, og vi har sett mye, og tålt mye, og bært mye. Det er jeg veldig takknemlig for. Hawaii. Hvem vil ikke til Hawaii?
Det er et godt spørsmål. Hvorfor i all verden ville du dit? For du var på et mørkt sted i livet ditt.
Og jeg vet ikke om det er fortvilelse eller bare rett og slett som at mor og far tilbyr deg å kunne reise til ungdom i oppdragsutvikling. ...baser på Hawaii, som egentlig da er en disipletreningsskole. Hvordan sa du ja, var det denne skolen, eller hva var det som gjorde at du ville dit da likevel? Det er jo Hawaii, og jeg var jo som alle andre nordmenn på denne skolen. tid og alt, det handler jo om at livet handler om å bli brun, sant?
Altså det er jo det alt handler om. Og jeg tror det var mye delt inn i meg som skjedde. Det var en side av meg tenkte at nå skal jeg bare drite disse foreldrene liksom, og nå skal de for å bare ha det så godt, nå kan de betale for den turen nå skal jeg bare reise og feste og liksom kjøre mitt løp, jeg stikker av fra basen jeg Hadde aldri vært der før.
Det kjente jeg på. Samtidig som jeg hadde en trang og bare et håp om at jeg bare har lyst til å komme meg ut. Jeg er så sliten. Jeg er så gåen.
Og det er så tungt å bare være her. Jeg har så lyst til å bare komme meg ut av hva er dette, på en måte. Og jeg tror det var på en måte en blanding av nå skal jeg bare kjøre mitt eget løp. Og hvis jeg bare går.
går på veggen, så har jeg i hvert fall gått ut med et smelf, og da var jeg nesten sånn klart å liksom parkere tøffler og sånn, sånn vil jeg nok si. Men liksom bare å si at nå er det ferdig. Nå har jeg fått smakt nok av det, nå har jeg på en måte fått nok av det jeg har hørt, eller forstått, eller sett at livet har å tilby, fordi det her er ikke noe liv. Og så var det liksom en del i meg som var liksom sånn, nå setter jeg alle egene mine her, på en måte.
Og jeg håper indelig at det her funker. For nå har jeg så gåen at hvis det her går skjeis, så går alt skjeis. For nå har jeg prøvd alt. Så jeg tror det var noe i meg også som var sånn, nå gir jeg opp riktig dette.
Det er en sjanse. Jeg har lyst til å reise og være åpen for første gang. Så kommer du dit.
Og så er det jo folk som kommer fra store deler av verden, med sine drømmer og håp og lengsler og savn. Og en av de er du. Hva skjer? Jeg husker innen første uken så hadde vi en lovsangskveld og folk reiser hen i lovsang og jeg tenkte, det her er jo modig det her er jo spinhakkene gallene jeg må komme meg rett hjem, tenkte jeg men så blir man så dratt inn fordi man ser en hengivenhet som jeg aldri har sett før, tror jeg.
Og det er en glede i den hengivenheten som jeg ikke, jeg husker at jeg tenker at det irriterer meg at jeg forstår det ikke. Så jeg stiller meg litt sånn i midten, litt langt bag. Ingen som ser meg, ingen som som tar på meg, ingen som ber for meg, ingen som sier noe til meg. Og i rommet så er det fullt av ungdommer som lovpriser en Gud de virker å inderlig tro på. Så står jeg der etter rommet, og plutselig så opplever jeg da, og det er vanskelig å på en måte sette ord på, men jeg opplever at jeg står i et nærvær som jeg aldri har kjent på før.
På samme måte som for eksempel når du bor med noen, så jeg kan høre om det er fars sine skritt som kommer opp trappa. Jeg vet at han er i rommet gjennom en. selv om jeg ikke har sett den. Litt på samme måte, men allikevel veldig annerledes, så kjenner jeg på en måte nesten tyngden og på en måte fylden av et nærvær som er med meg, som omslutter meg, som jeg ikke klarer helt å sette ord på.
Men jeg opplever at jeg ser eller kjenner og forstår Guds hellighet. Og det setter meg helt ut av spill. Jeg ser og kjenner at han er heldig.
Samtidig så kjenner jeg at jeg er ikke det. Og jeg skal dø. Og det er riktig. Jeg er ikke god nok.
Og så ser jeg at det men evangeliet er jo så vakkert det som jeg har irritert meg det blir så sint på, for jeg har liksom ikke klart å forstått det, jeg har ikke skjønt det men at han har gitt seg selv for at jeg skal få liv i han så at jeg kan kan få stå foran Guds ansikt og ha fred. Det er på en måte det bare klikker, liksom. Og da kjente jeg at, men Gud, det er jo vakkert. Eller at du er god.
Så sa jeg bare til Gud, jeg tror at du finnes. Jeg tror at du er Guds sønn, og jeg tror at det som står om deg er sant. Og jeg vil gi deg livet mitt. Og jeg sa det ikke, det var ikke noe stort øyeblikk, bare i mitt hjerte så tenkte jeg bare, Jesus, jeg tror at dette er sant. Jeg har lyst til å følge deg, jeg har lyst til å gi deg livet mitt.
Og en... Og i samme øyeblikk ble jeg dusjet av den reneste kjærligheten jeg har kjent noen gang. Og jeg bare husker det så klart.
For jeg husker at jeg ser på hendene mine. Og jeg ser at jeg skjønner at de er rene. De har blitt gjort rene.
Så da har jeg valgt å følge Jesus. Men etter det har det vært en reise. For hva betyr det?
Ja, for hva skjedde dagen? Dagen etter og dagen etter og dagen etter. Var dette en opplevelse der og da? Eller hadde det skjedd noe med deg som gjorde at du var annerledes?
Eller at livet var annerledes for deg? Dagen etterpå så kjente jeg at du hadde sendt en melding. til hun ene som var min room-mom, eller hun som liksom hadde tatt ansvar for å for å ta litt ansvar for oss jentene som bodde sammen da.
Og så spurte jeg bare, har jeg ikke mer folk å sammen? Og da kjente jeg bare at alt må ut. Alt må...
og alt måtte bli lyse. Og jeg fortalte ut ting som ingen burde få høre av disse tingene, på en måte. Og alt bare, det bare pøste ut, og hun seriøst, i en treningsøkter, hun seriøst holdt meg, og jeg ryste fysisk i flere timer, og det var snør, og det var svette, og liksom, det er Hawaii, så du svetter, og liksom, det var Kim Kardashian, det var skikkelig ekkelt.
Hun holdt meg i flere timer, der jeg bare fikk sette ord på alle disse tingene som reiv og sleit i innsiden. Jeg tror det var den første gang jeg kjente en tyngd og en vekt forsvinne. Men siden det har det vært små steg der jeg har vært sånn... Gud, hvis du er sann, så tror jeg at du har gitt oss Bibelen også. Så da begynte jeg å lese det. Og det er jo på en måte småsteg hver dag, og det står at du ikke skal lyke, og jeg ble ikke hyttet til å være på en måte.
Altså ting tar tid på en måte. Men jo mer jeg ble fullt av det, jo mer merket jeg at det gjorde endringer av seg selv også på innsiden. Og det var plutselig lettere å si sannheten med en gang i stedet for å lure seg unna. Så det har vært en reise siden det. Og det er det som er så sterkt med troen i Jesus, det er jo faktisk, han kommer inn på en måte og lyser opp.
Jeg er fri. Hvorfor er jeg fri? Fordi han sa det. Det er noe som friheten gjør med meg, at jeg får lov til å lete, det er bare det i seg selv.
Det er et oppgjør for meg, for meg, det er noe som jeg har skjønt at det er en seier. Det er kanskje du bare gjør deg tøffere enn bæret. Jo, takk. Det er det fineste jeg har sagt. Når du kommer hjem til Sandnes, og så er du jo helt ny.
Du er annerledes enn den som dro. hva skjer i møte med vennene dine og hva ser de og hva opptager de første gang jeg kom hjem etter opplevelsen min var at jeg visste at det Jeg klarer ikke. Jeg klarer ikke å stå. Men jeg vet at forrige gang ble jeg sugt rett tilbake til det som var før.
Så jeg visste at jeg trengte avstand. For seks måneder er ikke så lenge. Når du har hatt et helt liv på en måte, gravet deg ned i et sort hull. Så disse seks måneder var veldig fine, veldig rike, men jeg visste at jeg trengte mer tid.
Og så visste jeg at jeg trengte å være mer sikker og rotføster i det jeg nå trodde på. Ja, opplevd var sant. Og jeg ville på en måte verne litt om den tiden.
Jeg husker at jeg hadde tre... måneder der jeg ikke gjorde noen ting. Jeg tror ikke jeg sa til folk at jeg var hjemme en gang. Det var en veldig fin tid der jeg fikk verne om både hjertet og tro med familie og de som stod meg nærmest.
Så reiste jeg tilbake der vei. Neste gang jeg kom tilbake til Norge så var jeg klar til å møte folk og da var det noen som dro. Fordi sa jeg du kan vi ikke være med deg. jeg har sånn noen som sa at jeg er helt uenig med deg, men jeg har fortsatt lyst til å bygge det vi har som et vennskap, og det har vært kjempefint så mange av mine venner nå er jo fortsatt folk jeg har kjent fra før den tiden, og to av mine kompiser spesielt som jeg har kjent veldig godt og veldig lenge, de sier jo Elisa du var jo ubrukelig du var jo ubrukelig til noen ting og det er veldig gøy, for de har jo aldri vært kristne eller de tror ikke på det samme men det jeg merket og sett forskjellen.
Og det er kjekt og sterkt for meg å vite det. Men også for vårt vennskap. De har sagt at du er en mye bedre venn nå på grunn av det du tror på. Jeg er helt uenig med deg.
Men hva som har skjedd, det er vi veldig takknemlige for. Så det er jo spennende og mye skjønt. Og nå bor du her i Oslo. Du bor jo ikke helt alene. Det er liv der.
Om det er liv, ja. Hvem i all verden er dette? Dette er Marte Fassland, også kjent som mor i heimen. Er det det? For dere er fire i et kollektiv.
Nå er vi fem. Vi var fire. Og det er full fred, så alle er over alle veiens vinner, og veldig, veldig kjekk jenter.
Elisa Vangel. Fy søren, far og dama, jeg er så utrolig glad i deg og så stolt av deg. Det å få bo sammen med deg og med de andre jentene har bare gjort så mye med min tro.
Og bare hverdagen, du er en sån disippel i det Guds hjerte. Du våger å gå på Guds ord, og du kjenner Guds ord. Du er så modig, du er så tydelig, men så er du også kjærlig og omtenksom.
Og jeg lærer så mye av deg, og bare har det så mye gøy med deg. Det er så trygt å ha deg ved siden, og jeg vet at du alltid bæker, jeg vet at du alltid er med på ting, og ja, det er så lett å bare komme til deg med alt. Du er bare en så dyp og god hjertevenn, og jeg bare, jeg heier så på deg. Det kollektivet der har gitt så mye rikdom, men det har også utfordret meg så mye.
Å leve åpent og rått med folk er jo på en måte det jeg var så redd med for kompani lørdag. At folk skal få kjenne og se hvem jeg er på innsiden. å ha venner som våger å jobbe og liksom brette ut og liksom de er ikke redde for friksjon fordi de har valgt å liksom elsker de veldig godt å gå med deg og det utfordrer deg, men de er så fine, og det er stort sett en glede det er veldig, veldig kjekt, veldig heldig Hva sier du, Elisa?
Hvis man er 13, 15, 17 og er på et veldig mørkt sted, så er det godt å høre en sånn fortelling. Om håp, om at bønn og forbønn kan være veien til å finne en løsning. så vakkert at du vil fortelle det. Dette er det veldig godt å høre på. Tusen takk skal du ha for at du ville komme, og takk til dere som har sett. Det er virkelig noe å dele med andre.
Man trenger å høre Elisas historie, og så minner jeg om de daglige plussordene, et nytt tema hver uke, en ny tanke inn i det tema hver dag, inn i et bibelvers, og så får du med deg velsignelsen ut i dagen. Det er på Instagram og Facebook, men Plussbratt kommer ut over våren, gi meg jevne mellomrom, på YouTube, og så håper jeg at vi sees. Takk skal du ha. Takk for at jeg fikk komme.