Feiring av 20 år med Salt

Teksting av Nicolai Winther Teksting av Nicolai Winther Hei og hjertelig velkommen til Salt og Salt-konferansen. Vi feirer 20 år denne helgen, og både i kveld, i morgen og på søndag skal du få sjansen til å være med og feire sammen med oss. Forhåpentligvis også høre noe som inspirerer og hjelper deg i din tro. Et av Daniel og Mathisen skal få være med deg i noen studiosendinger her i forkant av gudstjenester, seminarer, lovsangskvelder. Vi starter ut denne fredagskvelden med at meg og Øystein Hjerme slår av en prat. Tema er The Founding Story Hvordan ble det til at Salt startet? For deg som har vært litt rundt i norsk frikirkelighet De siste årene så er jo ikke Salt helt ukjent Men vi håper å i neste minutt gi litt innblikk Av noe av det som er opprinnelseshistorien Men Øystein, hvis man motformodende ikke har møtt deg før Si litt kort om deg selv Jeg er jo en kristenforskjønner, pastor Her grunner jeg denne kirken i 2004 Ja? Og leder også Pinsbergisen i Norge siden 1. januar 2020. Så jeg er sånn allment engasjert for kristent arbeid med utgangspunkt i lokalmenigheter. Så det er det som har vært mitt liv og er viktig. Så jeg er fartet tre år og alle har flyttet hjemme ifra. Så det er mer å funne igjen, og vi prøver å finne ut av det. En enkel gutt fra Åsane som har levd snart 50 år. Ja da! Alder blir det, men 50 er jo det nye 40, og jeg er jo ikke der helt enda. Salt har blitt 20 år. Hva smatter på det? Hvordan føles det å ha blitt 20 år gammel som menighetsplanting? Er det helt vanlig, eller er det litt sånn det vokser i ordene i munnen på det? Nei, altså, jeg har jo følt veldig nøye med på hvor lenge pastorer er i jobbene sine rundt omkring i Norge, og av pinsepastorene så er det vel han, jeg tror det er Tom Aune. som har vært i 32 år i Bærum. Det er noen få som har vært litt lengre i mindre menigheter, men det å være pastor i en menighet så lenge, det er det ikke så veldig mange som har vært. Og jeg tror jo på det. Hvis det går bra, så er det å være lenge på en plass noe som er bra for byene og bygdene man er i. Så det føles jo godt det. På en måte. Og så er det klart at 20 år er ikke så lenge. Jeg var 29 da vi startet denne menigheten. Det var veldig viktig for meg å begynne før jeg var 30 år. Og da bestemte jeg meg for at jeg skal være lenge i denne menigheten. Og det er mange grunner til det. Så vi går litt sånn dit da, til uropphavet. Vi har sagt under denne konferansen i forberedelsen at det er fortellingen fra rå til nå. Og hva betyr det? Jo, det er jo på rå skole. Sør for Bergen sentrum at salt starter Kanskje du, for de som kjenner salt Bare fra de siste årene Tar oss litt tilbake til urhistorien På en måte av plantingen Samlinger på elprint Ja, det var mye der Når vi kom ut av 90-tallet Det er sikkert mange av oss gjerne husker det. Så var jo 90-tallet en tid av veldig mye positivt i norsk menighetsarbeid. Det var mange nye menigheter som ble startet. Det var stor vekst rundt omkring. Og det var mye positivitet for nyplantinger og sånn frem mot 2000-skiftet. Jeg var i USA og studerte teologi i de årene der. Og jeg hadde vel allerede, før jeg begynte mine teologiske studier, landet på det at at dette med å grunde noe nytt, det hadde jeg i meg da. Så jeg og fruen var enige om det, når vi ble ansatt som ondspastorer i Tabernaklebergen, jeg ble ansatt der, at vi må melde frem det tidlig. Så jeg sa det til pastoren der i Tabernaklebergen, at jeg er egentlig en kirkeplanter, så du tar en risiko nå. Og han sa det, at det går seg til, sa han. Det går seg til. Hadde en viss luggenhet. Ja, han hadde nok sine planer også. Men vi er fortsatt veldig gode venner, Osvald Instebø og jeg. Og vi fant ut av dette her. Så når jeg hadde vært ordenspastor der i noen år, og det gikk jo veldig bra, så mye virketrang og masse ungdom og sånn, så var det tid for meg å si at jeg kjenner at jeg trenger. Og hovedbevegrunnen for å plante meningen er dette at jeg er vokst oppe i Bergen, og har gått til Tabernakelbergen, Pinspenenten. Ble jo kjent. at det har vært siden jeg ble ung da, med de som gikk i Betlehem Indre Misjon, Kristen Felleskap, Levende Orsedet den gangen, andre menigheter. Og det som er spesielt er at over tid så består menigheter av noen slekter, noen familier, som utgjør en type kjerne. Og over tid, hvis man ikke passer på, så kan det bli litt vanskelig for folk som ikke tror så mye å bli med i de grupperne. Det betyr ikke at alt er feil, men det er det som er argumentet for kirkeplanting. Det at når man starter nye menigheter med ny innretning, så har man en sjans for å nå nye nettverk av mennesker. Det var hele ideen. Så når vi var seks stykker som signerte på papirene, og 42 stykker som bestemte oss for at vi gjør dette, så var det med det som var tanken vår. Kan vi nå nye mennesker i Bergen, som ikke har en kristning kultur bakgrunn, som ikke har vokst opp på et bedhus eller en fri menighet? Det har vi siktet på i 20 år, og det har vi holdt på med i 20 år. Og jeg tenker at i stor grad så ble det også klart det. Ikke bare her, men også andre steder i Norge i 20 år. For mange minner til å zoome inn på år for år, eller vi skal ha et jubileumstalkshow i kveld kl 21.45, da får du høre både ting som inspirerer og kanskje underholder litt også. Men fra din minneboks her, et par fortellinger om mennesker eller hendelser som har gjort et inntrykk på deg, enten fordi det vekket en latter, eller fordi det rørte hjertet. Ja. Nei, altså, menighetsplanting, det er en krevende jobb. Jeg så en sånn oversikt av hva vanskelige jobber i Amerika. Det var det president i Amerika, så var det sykehusdirektør, og så var det church planter. Altså, kirkeplanting er en tøff greie. Jeg gikk fra hundrevis av ungdommer i Tabernakle, Bergen, til å få til en menighet i leidelokaler og reise i en økonomi og sånn. Og jeg husker en gang, jeg satt på første bank i kirken, jeg var jo vant til å... til hundrevis av mennesker bak meg, ikke sant? Og jeg følte ikke det var folk der. Jeg satt på første benk og det var ingen ledere rundt meg, og jeg bare tenkte at dette her er helt vilt. Og du har opplevd å slutte, men jeg har vært skikkelig, altså jeg har tenkt å virkelig holde fast ved master og tro. Og da opplevde jeg at Herren talte til meg og sa at du skal få se flere bli innmeldt i menigheten på en dag enn det som er bak deg da. Og da husker jeg det var 78 stykk bak meg. Og for meg så stemte jo ikke det jeg så, men det jeg så her inne i hjertet mitt. Ved flere anledninger så har vi meldt inn over 80-100 mennesker i menigheten på en søndag. Det har vært helt fantastisk å se. En annen ting som har vært helt ubegriplig fantastisk, og jeg overdriver ikke når jeg sier det, jeg har telt så godt som jeg kan, jeg tror jeg har færre enn 6 søndager på 20 år hvor det ikke har vært nye folk. Det er alltid nye folk på besøk i kirken, og det er jeg utrolig stolt av. og glad for. Jeg kunne dratt fram mange fortellinger. Den perioden jeg kjørte rundt og holdt fire gudstjenester når vi skulle starte nye menigheter i Nordhådland, og så var jeg inne og startet projekter for de internasjonale fra et norsk manus klokken ett, og så to ganger på ettermiddagen og kveld. Fire gudstjenester på en søndag, og en baguette inni mellom der. Og jeg har alle bokstavene pluss pastor, tror jeg. Sånn at vi bare har gønnet på i disse årene og sett veldig mye. Men det er hardt arbeid. Det er et trosprosjekt, og det har vært veldig betydningsfullt for oss å få lov til å være et godt lag. Det vil jeg virkelig løfte frem her. Det stabile, gode laget vi har vært i mange år har gjort det mulig å få dette til. Denne helgen er det jubileum, og vi feirer Guds trofasthet. Men vi har sagt at denne helgen også handler om å se fremover. En ny pionertid, og du skal preke litt om det, og vi skal gi noen frempek også. Vi er bare ungdommen, 20 år. Si litt om tiden som ligger foran. Hva betyr en ny pionertid for oss som menighet? Jeg tror at det som vi har gjort frem til nå er en god pekepinn for hva vi skal gjøre også i fortsettelsen. For oss har det vært viktig å reise opp nye ledere. Det har vært viktig for oss å øve oss på det vi kaller for multiplikasjon, altså reproduksjon, hvor vi hjelper lærlinger, folk som kommer etter oss i kristent lederskap, å gjøre det samme som det vi gjør. Vi skal gi den kompetansen og den kunnskapen videre. Så vil vi se oss ut noen steder i Norge som ikke har levende pinsmenighet, og så vil vi starte menigheter der. Vi skal gjøre det flere steder. Samtidig bygger vi opp en økt menneskemengde og en økt kraft til å gjøre ytterligere framstøtt for kirkeplanting i Europa og det store misjonsarbeidet vi har andre steder. Mest i India nå, men også øker på andre steder. Vi er på en måte en litt sånn... Vi er en grønt av menighet. Et svært ord som de bruker i utlandet er at vi tror om oss selv at vi er en ressurskirke, et apostolisk hus. Det er et svært ord som vi ikke bruker så mye, men noen ganger er det noen menigheter som får et ekstra pulsslag som gjør at man kan være med og gjøre noe ekstra for andre og påvirke også kulturen for menigheter i utlandet. Vi tar ikke mer plass enn det vi får, men vi skal... holde fast på den grunnen av virksomheten og forhåpentligvis smitte andre med det samme. Du sitter og fokuserer på å bli begeistret for både frikirkelighet og det som skjer i Guds rike i landet vårt. Hvordan tenker du at man bør gripe muligheten til å delta i det som Gud gjør? Hva betyr det for den enkelte troende å ikke parkere seg selv, men å lese seg inn i det som Gud holder på med i landet vårt? Hvordan ville du rådgitt en som kjenner at det banker litt i hjertet? Ja. Da sier jeg, len deg innover ditt eget lokale kristne fellesskap. Og for det andre, koble det lokale kristne fellesskapet også opp mot andre kristne ledere, andre kristne menigheter. For vi er et svært arbeidslag som jobber på kryss og tvers i Norge i dag. Det er ekumenikken i Norge, altså felles kristelig arbeid. blant oss som tror på evangeliet og gir Jesus videre til nye generasjoner, samholdet er kjempebra. Vi hjelper hverandre så best vi kan. Men det er klart at min motivasjon for å si ja til vervet som leder i Pinsevegelsen i 2020, det var jo det at nå er vi 125 år gammel, denne bevegelsen, i 2027. Da er vi 125 år gammel. Og jeg tror vi er inne i et veldig viktig tida nå, hvor vi må sikre at vi kan gjøre noe. Det kan være lenge til Jesus kommer igjen. Vi tror han kommer i morgen, men vi må arbeide likevel som om det kan ta en stund. Så jeg vil jo oppmuntre alle som kjenner det banker av hjertet, for nye generasjoner. Tenk på søndagsskolen, tenk på barna, tenk på de unge, tenk på nye ledere som er veldig til å ta i tak og la oss gi rom slik at evangeliet om Jesus kan bli synliggjort og tydeliggjort i bygder og byer i Norge i årene som kommer. Det er rikdommen i Norge, og der må vi stå sammen. Veldig bra. Nå inviterer vi deg til å være med på vår jubileumshelg fra der du er. Det er møte nå som ligger foran oss, Øystein skal preke. Vi har jubileumstalkshow. I morgen blir det seminarer både med Gina Hjerme og Truls Åkerlund før vi har kveldskutstjeneste og lovsangsfest utover kvelden. Søndag kl 11 er det jubileumsgutstjeneste, festgutstjeneste. Du er hjertelig velkommen til å være med oss på masse av dette fra der du er. Så nå, la oss gå til kveldsmøte. Teksting av Nicolai Win Akkurat nå er jeg inne for å lage en historie innenfor Pinsvegelsen på mange områder. Og derfor vil jeg si det. Det som du vil oppdage nå er noe veldig stort. Det er rett og slett en historieskrivning. Så nå skal jeg presentere deg det som virkelig gjorde Bergenkirken til noe stort. Vær helvete, min Gud, og farle. Du har så gøy, vær helvete, min Gud, og evig far. Denne kirken her, vi ønsker å være en sånn type menighet. En åndsfullt, illefull, entusiastisk menighet, som har beina plantet på jorda med bare ett bein om gangen. En liten mann sprang nedover gatene fordi han ville se Jesus. Det var barnekirkeflagg på utsiden i gaten. Det var stor skjerm med fresje logo. Og det var fet musikk både på inlandske og utlandske. Og han løpte nedover gaten og klatret opp i et tre, fordi han ville se Jesus. I entusiasmen som folket hadde rundt det at Jesus kom, så var det en liten mann som ble smittet av entusiasmen, og fordi han ble smittet av entusiasmen, så fikk han også møte Jesus. Og når dagen var omme i Lukas kapittel 19, så står det i vers 8 at menneskesønnen han er kommet for å berge mennesker. Altså entusiasmen for Jesus gjør at Jesus blir kjent. Entusiasmen for Jesus gjør at Jesus sine interesser i verden går frem. Og det dere, det er en sånn menighet vi har tenkt å være. For det finnes en bevegelse her. Det finnes en kraft her som ikke vi hyper opp, men som vi tar imot ifra himmelen. Det er tid for å feire, fordi en livshendelse holder på å skje. Guds rike, dere! Guds rike, det er det verdt å være begeistret for. Han helbredet de syke. Han viste omsorg for de fattige. Han forsonte relasjoner mellom mennesker. Han forsonte mennesker og Gud. Gud viser i sin sønn Jesus Kristus at han intervenerer i verden. Nå er det tid å løfte benke og være entusiastisk! Jeg fanget tilfinn, fra takt til fynden. Du har gitt meg, du har gitt meg. Du har gitt meg, du har gitt meg. Hva er det som skjer? Norsk teksting av Nicolai Winther Det er så nydelig å se dere på konferanse her. Vi lovsang Jesus fordi han fortjener det. I Bibelen så lærte Jesus også at når vi skal be, så er det Herre du som er i himmelen, la ditt navn holde seg heldig. Og det gjør vi når vi samler seg. Tenk at Gud kan gi oss fred som overgår all forstand. Tenk at han kan fylle oss med glede. Hvis du er litt ledig eller noe sånn, så kan han faktisk fylle deg med glede, for ditt navn er skrevet i livets bok. Og tenk at Jesus Kristus er selve personifiseringen av ekte kjærlighet. Er vi klare videre? Kom igjen! Du får meg med, det er et lei Kjærlighet, jeg gir deg til navn Det er Jesus, det er Jesus Du må synne Tok vårt nederlag Gjort til skam, skillen er betalt. Ekte kjærlighet, er gitt et navn. Det er Jesus, det er Jesus. Og skal en som meg. ...set for å få til en lov til æsjelighet. Jeg gitt det nå. Tåle en som meg, tilgi en som meg, elske en som meg. Tenk at du kan tåle en som meg, tilgi en som meg, elske en som meg. Som meg, min lignende som meg, jeg skal gjøre det som meg, som meg, som meg. Tittord er sannhet, allting blir til slik som du. Hvem kan forstå din storhet? Du puster ut og liberterer. Fyre hjertet. Hver en dag går låtsang farvel ved Stemmene løfter seg for vi vil lære deg Fra morgen til kveld, vi simmer nu igjen Lær oss så fullt forstå at du er Herren vår, Immanuel, Immanuel. Hvem kan forstå ditt offer? Hvem kan forstå ditt kjærlighet? Tannen ble gjort til frihet Da du tok straffe Når vi går selv i Gud, vi tror. Tid er her. Tid er her. Ditt blod for oss, mitt hånd i deg, Vester i tvil, i tro, Minnet ditt mot min stad, Din fred, din ro. Tvitt navn Tvitt navn Tvitt kors Tvitt blod Tvitt blod For oss Vi tror Vi i tankestall. Tenk at vi spiller og vi tror. Vi tror, vi tror, vi må tilfølge. Vi står tilfeldig nå. Vi står tilfeldig nå. Jeg lærer deg hva målene til kreft. Du er sin i vanlig regn. Jeg må så først forstå at du er her jeg tror i vanlig regn. I vanlig regn. Tid til dag, tid til kors, tid til ro. For oss, mitt hånd, i deg jeg står. I tid, i tro. I tid, i tro, minne. I tid, i tro, minne. Tid for tid, jo. Stemmende løfter seg, for vi vil legge deg. Morgens og kveld, vis Immanuel. Lær oss å fullt forstå at du er Herren vår, Immanuel. Immanuel. Teksting av Nicolai Winther Himmelens herre ved pusten fra hans munn. Videre står det, han talte og det skjedde. Han befalte og det sto der. Videre igjen, men Herrens øyne hviler på den som frykter han. Og venter på hans miskunn. Så han kan fri dem fra døden. og holde dem i livet gjennom hungersnød. Vår sjel venter på Herren. Han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham. Vi setter vår lit til hans hellige navn. La din miskunn være over oss, Herre. Det er deg vi venter på. Herre, jeg takker deg for at du skapte denne jorden. Jeg takker deg for at du skilte havet og himmel og landet. Takk for fuglene og fisken i havet. Takk for at du skapte mennesket. Takk for at hver og en i dette rommet og på denne jordkloden er skapt og ønsket av deg. Takk for at du ønsker fellesskap med oss. Og takk for at du er med oss. for at du tilgjer oss vår skyld, Herre. Takk for Jesus Kristus. Vi vil ikke bli kjennetegnet av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Det er det eneste for oss. Takk av deg, Herre, for din trofasthet fra slekt til slekt gjennom tusener av år. Og jeg takk av deg, Herre, for disse 20 årene som vi har fått hatt her i salt. Jeg takker deg for det du har gjort, og det du gjør i dag, og det du kommer til å gjøre. Og Herre, nå legger vi denne festivalen i dine hender. Saltkonferansen 2024. Må du trone på vår lovsang. Det er deg vi venter på, Herre. Det er deg vi vil se. Det er deg vi vil ha mer av, Herre. Så åpne våre hjerter. Åpne våre ører. Herre, og hjelp oss å ta imot av det du. har lyst til å gi til oss i dag. Takk, Herre, for at du er nær til hver enkelt her inne. Du er nær hos den som har et nedbrukt hjerte. Du ser oss, og du løfter oss opp, Herre. Og jeg bare ber i Jesu navn for alle bønnemner som har kommet inn mot denne helgen, og alt som folk bærer med seg i hjertene sine, og at vi skal få se at du griper inn. Vi skal få se at du skifter vårt perspektiv. Vi bare ber, Herre, om... ditt liv inn i hver enkelt sjel i dette rommet. Takk av det, Herre, for at du er stor, du er god, du er trofast, og du er ikke ferdig. Du vil gjøre noe nytt i denne byen, i byene som er representert her inne i Norge. Takk av det, Herre, for at du har en plan, og den vil vi være med på i Jesu navn. I ma nøy Er dere klare for saltkonferansen 2024? Sils på noen før du setter deg. Det er alltid litt risikoprosjekt, Arianna, med konfetti. Det er det. Det er ikke... Det var min favoritt. Det gikk jo fint, da. Det gikk fint. Gikk bra. Med god hjelp. Det er jo fest, og da må man jo ha litt konfetti, tenker jeg, Rebecca. Dere, i år er det en helt spesial... Konferanse. Vi har hatt saltkonferansen i flere år, men hvorfor er det spesielt i år? Jo, vi fyller et rundtall. Vi har rett og slett en store bursdag. 20 år med salt. Let's go! Og i løpet av de 20 årene så har det gått fra Bergen Kirka, og så er det, nå er vi samlet fra hele landet. Det er Stratonheim, det er Levanger, det er Skien, det er Nordhårdland, det er liksom over hele. Og så er det masse veldig mye. Dette er det veldig fint altså. Velkommen til alle sammen, og velkommen til du som følger med på Kanal 10 og på YouTube fra en eller annen plass, kanskje på en flyplass. Det er aldri godt å se det. å si velkommen alle sammen. Vi har jo tenkt litt at det her kan jo være å langt ha folk reist, Ariana. Ja, det er vi litt nysgjerrig på å høre, for nå vil vi at dere skal gi respons på det jeg spør om nå. Jeg lurer på om hvem her inne, om dere kan lage litt lyd, som har reist mer enn fem timer for å komme på salgkonferansen i år. Ok, hvem har reist tre timer eller mindre? Nei, mer! Eller mer! Eller mer! Det blir feil, det skjønte alle. Vi tar det en gang til. Tre timer eller mer? To timer eller mer? Åh, en time eller mer? Ok, til slutt under en time? Ok, vi kan konkludere med at folk har reist forskjellig mengde tid. Men det var ganske mange som hadde reist under en time også i dag. Det er sikkert gjengen fra Bergen og Nord-Hordaland. Og kjekt å se dere. My people. Men vi er alle i familie. Alle er velkomne. Det var det som var poenget. Og hvis du er her for aller første gang, så er du ekstra varmt velkommen. Og da har vi for tradisjon i vår kirke at vi gir en ekstra varm velkomst. Så visst, nå skal vi, som er liksom Salt, nå skal vi applaudere for gjeste og nye. Så kom igjen, Salt. Applauder. Så bra! Takk, takk! Vi tenkte det var høflig å presentere oss. Ja, meg og Rebecca har fått den fine oppgaven, som vi ser på som en stor ære å få lede dere gjennom dette første... møte på salgkonferansen. Så, dette her er Rebecca. Mange av dere kjenner hun fra før av. Hun er en av pastorene i Salt Trondheim. Og Rebecca, du inspirerer meg. Og det at deres familie valgte å flytte fra varme, deilige Sørlanda opp til Trondheim for syv år siden for å starte Salt, det inspirerer meg veldig. Og det gir et godt forbilde til oss andre om det å bare tørre å gå i tro på noe Gud legger på hjertet vårt. Så vi er veldig glad i deg og hele familien, og Ariel og guttene som har blitt veldig høye. De sønne dine, veldig høye. Vekstfall forhold i Trøndelag. Ja, ja. Og så må vi si en liten fun fact her, Rebecca. Det er akkurat 28 år siden i dag at du og Ariel ble kjærestar. Fredag 13. Det er september. Det er en bra dag. Gratulerer, gratulerer. For en måte å feire det på, ikke sant? Takk. Nå er det nok om meg. Nå må vi snakke mer om det. Ok, ok. Og for du som ikke da, hvis du lurer, hvis ikke du er... Helt kjent her, så er det ikke noe, det er en ikke så godt bevart hemmelighet at det er Ariana Gjerme Vese. Du er datteren til Øystein og Gina. Det må bare sies. Du er et vakkert stykke klokt menneske på 25 år. Ja, og her er da altså, dette er sånn jeg husker Ariana. Når vi flyttet, eller når vi koblet oss på oss alt. Så så familien Gjerme sånn her ut. Og da er det sånn... Altså, Ariana, hun er lærer. Det er ganske kult, synes jeg. For jeg har jo sønne som går på skolen, så jeg vet hva hun må li under når hun er lærer, så det er veldig bra. Og så har jeg tenkt at du er et sosialt multitalent. Ja, faktisk. Det er du. Du kan ikke snakke med alle. Nå er det beste. Nå er det sånn at, sånn her så du ut, men lite visste Salt hva de slapp til når vi kom inn i bildet. For da... Sånn... Vi har tøye. myser med det i vår familie, at hvis du setter de opp ved siden av hverandre, så er det litt sånn presidentfamilien, og så de der rufsete gjengene. Og så kan vi ta det bort. Ja, sånn at ikke mine sønner blir helt forfølget. Det er bare sånn på utsiden. Vi er sånn på innsiden. Ja, ok. Du, 20 år. Vi feirer Guds trofasthet, men vi ser ikke så mye i bakspeilet. Vi skal se litt, men vi skal mest av alt se fremover. For vi tror at Gud har mer på lager for oss som kirke. og for hele Norge, faktisk. Og vi har snakket litt om forventning, Arianna. Jeg har store forventninger. Hvordan er det med deg? Det har jeg også. Og så synes jeg det var ekstra gøy at den første sangen som vi sang her nå, det var Forvent mer. som er en av de mer populære låtene vi har på Spotify. Og det minnet meg om det som står om at Gud virker i oss med sin kraft og han kan gjøre uendelig mer enn det vi ber om og forstår. Og med vår forventning og lene oss inn og ha en forventning til denne helgen så er det en måte å vise for hverandre og for Gud at vi har tillit til at det er sant. At han gjør faktisk mye mer enn det vi kan forstå når vi gir oss alt til. han. Så jeg har forventning til at han kommer til å gi oss nye drømmer og ideer for fremtiden. Jeg har forventning til at lenker skal bli brutt hvis det er noen som kjenner at noe er tøft å bære og noe er ikke løsnet helt. Jeg tror at det er en helg for at sånne ting kan endre seg. Og så har jeg forventning til at mange av oss kommer til å få å erfare Gud personlig. Nydelig. Men nå, det skjer jo mye forskjellig her også. Det er liksom ikke bare sånn spiritual. content. Det er litt annet også. Nå er det noe gøy, synes jeg. Ja. Nå skal vi rett og slett, jeg vet ikke om du så når du kom inn i gangen, at til høyre var det noe klesestativ. Der har vi rett og slett merchen for i år. Salt Merch 2024. Er dere klar for å se den, eller? Er dere klar? Får du på? I was down but now I'm up like my name Lazarus No Satan gon'be mad if it's I had to ask my dad If it's okay to sweep my bed Boy, if I picture this out of the park Moving so quick it's like they stuck in park They see the numbers but I see the heart Ten thousand hours you spent in the dark Putting in good work even though you didn't even know that it would work Talk about a man who grew up in woodwork Ok, stu og press på merch, da! Den burde du få med deg hjem. Du vet hvor du får kjøpt det. Ut døren der og til venstre. Nå skal vi få en videohilsen av en av de som har vært tilsynsmenn her i kirken for oss. Ingen ringer deg enn Egil Svartdal, selveste postoren som mange over landet har et forhold til. Og han har gjennom disse årene gitt oss veiledning og hjulpet oss å holde den svarende sti og blikke og feste på Jesus og være en sunn og god kirke. Det var morsomt. Vi hadde ikke klart det uten han, vet du. Så her får vi en videohilsen fra Egil. Kjære Salt, gratulerer med 20 års jubileum. Er det mulig? Jeg hadde jo gjort alt det jeg kunne for å prøve å friste og lokke Øystein til å komme til Oslo som min medarbeider, men han sa høflig at... det var ikke en av de fem punktene han hadde tenkt å vile i besitt til. Og hva det var, det har vi sett siden. Jeg bare sier gratulerer. Jeg fikk være med på det aller første møtet på Å-skole, som var liksom selve innvielsen av det. av det som ble kalt Bergenskirka. Og der hadde de tatt med seg både Osvald, Innstebø og meg. De hadde ikke smelt med dørene, de hadde ikke bruket av grenene fra treet de kom fra, men ønsket virkelig å ha velsignelse og tilknytning til pinsbevegelsen, til det dere kom fra. Og det tror jeg har vært en velsignelse for dere. Og det har vært en velsignelse for oss. Jeg har jo sett den kulturen dere har, at dere... ikke på noe tidspunkt har hatt nok med dere selv, men at dere har deltatt, engasjert dere i nasjonale konferanser, i regionale konferanser, og nå også deler Øystein med resten av oss og landet. Det ber jeg om at Gud skal velsigne dere tilbake for. Det er noe med at den som har fått mye, den skylder mye, men jeg ber også om at dere skal bli veldig rikt velsignet for alt dere er å gjøre i de neste årene. Takk, og Gud velsigne deg her. I Isaiah 43 minner Gud oss om tidligere store ting han har gjort, før han går videre til å si vers 18. Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det frem. Merker dere det ikke? Ja, jeg legger vei i ørkenen, elve i ødemarken. I 2015 så skjedde det som meg og mannen min Ariel overhovedet ikke var forberedt på. Vi trodde vi skulle være på Sørland resten av livet vårt. Men så opplevde vi at Gud kalte oss til å plante kirke i Trondheim. fra Sørlandet til Trondheim. Og det var ganske paradoksalt for oss, for vi syntes egentlig at kirkeplanting var litt tullete. Så det var noe av det mest selvmotsigende som kunne skje for vår del. ble det sånn at vi et par år senere fløttet til Trondheim og plantet Trondheim sammen med en helt fin gjeng. Og det hadde ikke kunne skjedd hvis ikke vi gjorde det sammen med noen andre. Og hvis ikke det var et lag som på et vis hadde samlet inn midlet sånn at det var mulig for oss å faktisk bruke tida på det som vi skulle bruke tida på når vi kom til Trondheim. Så står vi her nå, sju år senere, og så har kirka vokst, og folk har blitt frelst, og nå har vi startet med en gudstjeneste. Og det er helt sånn absurd å se på. Takk til Gud. Så sier Gud at vi skal ikke huske de tingene som har vært før. Se han gjør noe nytt. Så i dag når vi feirer denne konferansen her og feirer 20 år, så feirer vi alt det han har gjort. Men vi er ikke fornøyde. Vi er ikke sånne som skal se i bakspeilet og lengte oss bakover. Vi skal se fremover på det som Gud gjør nå. For dette her er en ny tid. Han gjør nye ting for oss. Kanskje sitter du her som akkurat nå går med å kjenne at ok, kanskje jeg skal plante kirke. Kanskje Gud kaller noen nå. Det tror vi på. Og i dag så skal vi gjøre det som er det mest fremtidsrettet som vi kan gjøre. Som kirke og som konferanse. Vi skal ta inn en gave, skamle inn en gave, som er til kirkeplanting. Er ikke det helt betimelig? Ja. Takk. Takk Øystein og Gina. Takk alle vennerne i Salt. Takk for alle dere som har heia, og som har bedt, og som har vært med å plante de her kirkene i Salt Nordhårland, på Os, på Voss, som har vært trofaste og vært med. Gud sier at han gjør noe nytt. Det blir bra. Nå skal vi gi. Og så skal vi takke Jesus. Jeg skal be. Herre Jesus, takk for at du bygger de kirke. Takk at du gjør noe nytt. Og takk at vi får lov til å være med med det vi har. fra hele landet, uansett hvilken funksjon eller hvor vi er, Jesus, så sier du at vi kan få lov til å legge ned vårt eget og gi det til deg, og så kommer du og blåser på det, og så gjør du noe nytt og noe stort og noe mye mer enn det. det vi ber om og kan forstå. Jeg takker ditt hellige navn, og jeg ber deg for den gaven nå som er til kirkplanting. Jeg ber deg her om at det skal bringe frelse til dette landet. I Jesu navn. Amen. Du kan gi på VIPS, folkens. Gi vei. Teksting av Nicolai Winther Denne klassen stiller gitarren sin. Denne låten som kommer nå blir kanskje litt nostalgisk innimellom. Men det handler om at fra vi begynte, så var det vi ønsket å gjøre, det var å peke på Jesus. Og denne låten her, det er faktisk den første låten som vi skrev i salt. Veldig enkel. Vi kom vel på en gudstjeneste, rett før en gudstjeneste så hadde vi noen linjer som vi ville skrive ned. Og så kom Sigurd med gitarren, så det ble ganske sånn slett her. Jesus, Jesus, Jæ vil opphøye deg, å ære deg med en sang. Jesus. Jesus, jeg vil oppføye deg og ære deg med min sang. Og jeg kommer for deg, Gud, som jeg er. Jeg vil løfte min lovsang opp til deg. Det er hva jeg har å gi. Jesus, ha jeg. Jesus, jeg vil lovføye deg, og ære deg min sang. Åh, Jesus. Jesus, jeg vil opprøye deg og ære deg med min sang. Så jeg kommer for deg, Gud, som jeg er. Jeg vil løfte min lovsang opp til deg, det er hva jeg har å gi. Og jeg kommer for deg, Gud, som jeg er. Jeg vil løfte min lovsang opp til deg, det er hva jeg har. Liv til deg, som er alt til deg, som er alt til deg, som er selve livet til deg. Som er alt til deg, som er alt til deg, som er selve livet. Ja, alt var mye bedre før, når de sang litt roligere sanger. Nå har de ikke annerledes å følge med på tekst, når vi slapper å klappe så rart. Det bør dere tenke på, dere unge som skriver nye sanger nå for tiden. Litt av et jubileum, og fantastisk å være her og høre Rebecca og Ariana lede. Ariana er jo datteren min, og Rebecca er jo da den som vi på en måte rekruterte. Radio, jeg og en kamerat fra Rogaland, en hendelse nede i Berlin. Vi var på tur på en ledersamling med Ariel og Rebecca. De var pastorer i Indre Agder, og alle respekt for Indre Agder, men det bor ikke så sykt mye folk der. Og vi syntes at de var sånn kjempetalent med det de holdt på med, så vi sa til dem at kanskje dere reiser til en større by og tar i et tak, sånn som vi andre må gjøre. Og Ariel ble fornærmet på oss, sant? På den tiden var han ganske umoden man til Rebecca. Og han sa, hvem skal bry seg om den ene inndraget, hvis alle skal gå til byen? Og kameraten min fra Rogaland, han sa, Drid i den egne går for de 99. Faren med sånne uttalelser fra predikanter i Pinsebevegelsen er at det fort kan bli lære ut av det. Så vi har korrigert det da, og dere har også korrigert bostedet, og vi er så stolte av dere og glad for det arbeidet som dere gjør. Jeg skal få skynde her i løpet av de neste minuttene, men først skal jeg si... også hjertelig velkommen til to personer aller først, og det er altså våre tilsynsmenn. Vi har altså da Carl Ingetangen som er her, og Scott Wilson som nå holder på å få hjelp her. De kommer å reise dere opp og snu dere rundt. Scott Wilson, Dr. Wilson, please stand. De har virkelig stått på og hjulpet oss opp igjennom årene og holde kursen på tingene. Og så så jeg også at min medpastor og medgründer her for 20 år siden, Øyvind Haugland, også kom inn i rommet. Du har foreist deg det går. Øyvind har bidratt til mye av læren her. Et av de viktigste tingene han etterlåt seg var ordtaket «Dette går ikke! » «Nei, dette går ikke! » Så vi er så takknemlige for alt dere har gjort sammen med oss. For tiden så er Øyvind leder i Filafia i Kristiansand, så vi er veldig glad for det arbeidet som har stått der. Alright. Tenåringer, ungdommer, er dere klare? Nå er jeg voksen, sant? Og så er jeg voksen, og de har sagt at... at det kommer på TV i kveld, så jeg er helt nødt til å forholde meg til dere, og voksen, og TV. Så jeg har tiden, de setter alltid tid, de gir tid til meg her oppe, og det blir kortere og kortere tid. Men i dag kan jeg få litt ekstra tid, for det at jeg har lyst til å dra noen litt lengre linjer. Går det bra? Så hvis jeg nå får lov til å dra noen litt lengre linjer, så lover jeg deg i løpet av det neste, at dette skal være ganske interessant. Og for mange av oss, så skal det også bli en... en forståelse av ideen rundt hvordan de tenker og driver i kirken var, og jeg håper at du vil ta til denne læringen. Går det bra? Jeg ble spurt litt av journalister her nå de siste dagene om hvorfor startet dere salt? Og jeg har gravd mye i tanken min og tenkt mye på det. Og jeg har lyst til å ta dere med tilbake igjen til 90-tallet. Ungene mine spurte jo meg når de var små, levde du på 80-tallet? Var det din hos Aura da? Altså det høres jo så kjempelenge siden. Man vil jo ha verden. Verden vår ble helt anderledes på 90-tallet. I 1989 datt Berlinmuren. Og kristne i Norge har bedt for den gamle Sovjetunionen og det vi kalte for jernmuren inn mot Østeuropa. Og vi fikk høre spennende fortellinger om bibelsmuggling og misjonsturer i all hemmelighet som gikk inn i Østeuropa og Sovjetunionen. Så når Berlinmuren falt i 1989 og hele Østeuropa åpnet seg opp så ble verden helt annet. Helt annerledes. Og jeg husker hjemme der jeg vokste opp, og hos bestforeldrene mine, så fikk vi masse brosjyrer og masse blader hjem i posten som fortalte om store vekkelser, svære møter, mange kirker som ble startet i hele Østeuropa og inn i Russland og i Sovjetunionen. Og denne positiviteten, den smittet over på oss. Her hjemme i Norge så ble det startet mange nye kirker. Det var skikkelig positivitet for hjemme. Jesus over hele Europa, så la man kjempestore planer for hvordan vi skulle starte masse nye kirker før år 2000. Midt på 90-tallet flyttet jeg og min kone Gina til Amerika for å studere. Vi studerte teologi der. Vi bare forberedte oss og tenkte at vi bare må hjem, og vi må bare gi gass for Jesus. Når vi bar til Jesus der borte, nede i kjelleren på en kirke som vi jobbet i, så opplevde vi at Gud sa til oss om dere bare gir de Jesus. Så kranglet vi litt og sa, ja, men jeg gir jo de folk Jesus, og ungdom i oppdrag gir folk Jesus, og den misjonæren og den misjonæren. Og så var det som om vi hørte det en gang til, om dere bare gir dem Jesus. Om dere tar av alt det vi har kledd på Jesus, slik at Jesus får lov til å stå frem sånn som han faktisk er for folk. Da kommer mennesker til å vende seg til han. I studietiden min da jeg var student, så lærte jeg noen ting. Dette er bare innledningen. Jeg lærte en ting. Og det er at nye kirker når nye mennesker. Jeg vokste opp her i Bergen, og fikk lov til å gå på kristen videregående skole her, og det var der jeg traff hun. Og vi kjenner litt sånn kristen folk rundt omkring, og vi visste at borte nede på Nøst, der er det en veldig fin menighet, og der er det de familien som går i den kirken. Og der borte i... I den andre gaten der, der er det de familiene, og oppe i den kirken er det de familiene. For over år så blir det sånn, dere, at menigheter blir en sånn kjerne av noen familier eller ledere som gjerne blir utgjør den menigheten. Og så fikk vi sånn på hjertet vårt at, ja, men hva med alle de som ikke har vokst opp i en kristen menighet da? Hva med alle de som ikke har en kristen kulturbakgrunn? Hva med alle de som ikke forstår når vi sier «merch»? Jeg skjønner knapt hva vi sier «merch». Jeg bare tenker, nå sitter Ola og Karl. Kari hjemme der på Kanal 10 og googla. Vi må googla match. Du kan matche for noe. For vi bruker av og til så mange rare ord i kirken. Du aner ikke hvor mange rare ord vi bruker i denne kirken her også. Det var en periode de blandet engelsk og norsk mye her. Å se noen, det er å spotte noen. Så liksom, spottet du de? Dette er en kirke. Vi driver ikke å spotte folk i kirken. Så vi har jobbet masse med blandingen mellom norsk og engelsk. Engelsk og... Mange har hørt meg fortelle dette før, men vi hadde fullstendig krise her. En juni, nå er det en intern i kirken, skulle skrive om avslutning for smågruppene våre. Og smågruppene våre het Life tidligere. Og så skriver de, det blir Life-avslutning etter møte. Med henging. Og da sier jeg, det går ikke. Vi kan ikke drive oss påtte og henge i kirken. Vi er nødt til å... Og du vet, de som er vokst opp uten en kristne kulturbark, grunn, de står på en avstand, så vi bare bestemte oss for at vi har lyst til å starte en ny kirke. En annen ting som vi lærte når vi var i United States of America, når jeg satt lente over bøkene mine der, det var at jeg lærte det at du kan starte en ny kirke og bygge en ny kultur, eller så kan du endre en etablert kultur. Og jeg har så stor respekt for gamle kirker og etablerte strukturer, men for min personlighet så passet det faktisk best å etablere noe fra grunn av. Og så lærte jeg en annen ting, og det var det at vet du, hvis du klarer å være i den samme menigheten i 15 år, og det går bra når du kommer til det 15-året, da går det mest sannsynlig bra mange år etterpå. Så for fem år siden så pustet jeg lettet ut, fordi at tingene gikk ganske bra etter 15 år her. Og så lærte jeg en annen ting. Jeg lærte det at hvis du skal bygge en kirke, så er du nødt til å gjøre det sammen med... et godt lag av andre mennesker. Selv middelmådige pastorer, lærte jeg i pastorboken min på studiet, selv middelmådige pastorer kommer til å klare seg bare de holder ut lenge nok. Og det tenkte jeg, det må jeg gjøre. Jeg må bare holde ut lenge nok. Så lærte jeg av kineserne at bak enhver sterk mann står det andre sterke menn. Og kone da. Men altså, hadde ikke det vært for laget, så hadde det aldri gått. Og jeg har lyst til å bare si det. Nå har jeg og Gina vært i avisen og rundt omkring og får mye oppmerksomhet på 20-årsjubileum. Men denne kirken her hadde aldri vært det den er uten det fantastiske. fantastiske pastorslaget som leder her i Bergen. Sigurd og Daniel og Elisabeth og Mari og Elisabeth og de fleste heter Elisabeth her. Og alle de frivillige lederne våre. Så jeg vil at vi skal gi en kjempetakk til dem for det arbeidet som de gjør. Det jeg skulle lyst til å snakke med deg om i løpet av de neste minuttene, det er løsningen på den store gåten, som vi er nødt til å løse, også i vår samtid i Norge, nemlig, hvordan er det Guds rike kommer? Dagbladet for noen år siden, at nå skal Guds rike legges ned. Og rapportene og profetiene fra folk som står langt ifra kristen, tror om at dette går jo ikke lenger. Når folk blir mer rasjonelle i hodet sitt, så kommer de til å slutte å tro på Gud. Det har vist seg å bli motsatt. Verden er et veldig religiøst sted. Mennesker tror, men vi er nødt til å se for hodet vårt rundt hvordan det er Jesus faktisk sier at hans rike kommer. Og her er løsningen. Dette kan du godt skrive ned hvis du tar notat da. Markus kapittel 4 gir Jesus en klinkende klar beskrivelse for hvordan rike hans kommer. Og det som er dette er at en så mann gikk ut for å så. Flere lenge nilser i... i Markus kapittel 4, forteller oss at måten Guds rike vokser på, det er at man tar tak i Evangeliet er altså ord om Jesus, og så sår man det i et miljø, og når man sår det i jorda, så vokser det opp, og så blir det, og jeg bruker mange ulike lignelser, det største treet av alle, det bærer grøde av seg selv, og det kommer masse frukt av det. Så, det vi kan konkludere på dere, det er at når vi forkynner evangeliet om Jesus til mennesker, da har Gud lovt at det skal. vokse. Vi fikk jo mye kritikk i begynnelsen når vi begynte denne kirken her, sant? Folk sa til oss at ja, er det sånn markedsføring nå, er det sånn bare sånn blinkende lys og voldsomme sanger? Dere hørte jo akkurat en sånn sang, var ikke så voldsom den sangen der. Teksten var voldsom, men rent sånn ja, det var ikke akkurat blikster og dunder og magiske under, så vi sa på 80-tallet. Men det som skjer, det som skjer, det er det at vi har hatt en klinkende regn tro på. At om vi deler evangeliet om Jesus, så kommer det til å vokse. Og jeg lærte av en i tilsynsmannen her, for mange, mange år siden, at en ting er at Guds ord blir sådd, men ansvaret som vi har, det er at det er et godt miljø det blir sådd i. Når vi bygde vårt første hus på Sørrede, så skulle jeg lage til plen, og jeg kommer fra bondeslekt på begge sider, og ønsket egentlig å bli bonde når jeg ble stor. Jeg har ikke slått det fra meg enda. Men det jeg har så stor respekt for, Bøndar, og en av hobbyene mine er faktisk å besøke landbruksbygninger og se på driftsbygninger og traktorer når jeg er på reise. Neste uke skulle jeg egentlig til Dallas i Texas på en ranch en hel dag, men det ble avlyst. Så hvis du har et gårdsbruk, så kommer jeg til et gårdsbruk nær deg. No problem. Men jeg skal altså ut i denne hagen. Det er august. Og der feiler jo jeg på å prøve, ikke sant? Du så jo ingenting i august. Men hvis du har en kone sånn som jeg har, så er alt mulig for den som tror. Og du vet, monsun begynner 1. august og varer gjerne til 31. juli neste år. Så jeg er altså ute der, kjøper så mye plenfrø. Jeg var oppe på plantasjen og kjøpte så mye plenfrø. Jeg trøkte så mye plenfrø inn i den plen, at den var som en gjennomdopet russisk turnar fra 70-tallet. Det var et hav av plenfrø. nede i den marka, og jeg fikk det ikke til. Fordi det ble jo kaldere og kaldere utover våren. Og så glemte jeg hele greien. Jeg spurte fruen om hun kunne se den andre veien. Men i slutten av april, året etter, så var det grønt overalt i den hagen. Det var ikke fordi fruene hadde endret seg, men det var fordi temperaturen... I jorden hadde det endret seg. Og det dere, det er noe vi skal gjøre noen ting med. Ja, da vi skal dele evangeliet om Jesus. Men vi skal dele evangeliet om Jesus. Vi skal så disse frøene ut så mye som vi kan. Men vi skal også sikre at det er en varme der. At det er et jordsmann der. Og at det er et miljø og en atmosfære der som det er mulig å ta imot evangeliet i. Det er hele saltprosjektets idé. Det er sånn vi har holdt på. i disse 20 årene. Og jeg skryter litt når jeg sier det, men vi har hatt færre enn seks søndager som jeg har registrert, hvor det ikke har vært nye folk her. Det har føltes som å preke til en parade gjennom årene, men vi har lyktes med å bygge en åpen kultur hvor mennesker som ikke tror så mye har i alle fall fått en sjans til å få en berøring med evangeliet om Jesus. Og dette er noe som vi lærte av det Paulus skrev til menigheten i Korint. Og det skal være teksten vår for i kveld, og så skal jeg åpne den opp etter beste evne i de minuttene vi har til rådighet. Hva er det? er Apollos, sier Paulus. Hva er Paulus? Jo, det er tjenere som hjelper dere til tro. Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til å gjøre. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er det ikke noe å verke den som planter eller den som vanner, bare Gud er noe. Han som gir vekst. Den som planter og den som vanner, de er ett. Men de får lønn etter hvert sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. I kraft av den nåde som Gud har gitt meg, lar jeg grunnvollen som en klok byggemester en annen bygge videre, men hver enkelt må være nøye med hvordan en bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvoll med gull, sølv eller edelstener, med trehøy eller halm, skal det en gang vise hva slags arbeid den enkelte har gjort. Og den siste setningen der, den kan holde meg våken om natten. For det det står i den siste setningen er at en dag så skal man kaste en fyrstikk på det vi holder på med. Noe kommer til å brenne opp, og noe kommer til å bli stående. Og jeg har bestemt meg for en ting. Kjære gode Gud, må du gjennom hele mitt liv hjelpe meg å bygge med en slik kvalitet, med en sånn ydmyghet, og med en sånn skikkelighet, og med en sånn riktig lære, og på en så ordentlig måte at det er godt. for menneskene å være en del av dette fellesskapet og la alt dette vi gjør ære deg og vare for evig. For en dag så skal det som er av tre høy eller halv bare forsvinne. Men det er mulig også å la hans rike komme på en slik måte at det blir stående igjen. Og det dere har jeg behov for å si litt om i denne åpningstallen på dette 20-årsjubileet, for dette er jo bare en konformant av en menighet. Det er jo ikke så mye å feire i 20 år, ikke sant? Jeg reiste rundt og feiret 100-årsjubileet, og jeg var til og med på 1000-årsjubileet, og det var ikke mange som var med i begynnelsen på 1000-årsjubileet. akkurat den gangen, så de sa veldig åpent at alle skal få gullklokke som var med i begynnelsen, og det var tusenårsjubileum, så det var jo ingen som fikk den. Jeg tør ikke si det samme her, da rykker vi hele misjonsbudgetet. Men poenget i dette, dere, det finnes... en måte å gjøre denne jobben på i fortsettelsen. Så i kveld så feirer ikke vi bare det som ligger bak, men vi ser fremover til det som kommer. Min klokke ringer hver eneste dag klokken 09.38. Jeg har skrevet litt om det i aviser og forsøkt å få med hele Pinsebegelsen i Norge på å gjøre det samme, for i I Matt. 9, 38 står det at vi skal be høstens Herre om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans. Jeg tenker ofte på det verset der, for jeg kjenner på et sånt ansvar for å få tak i nye menighetsplanter. og nye evangelister og nye ungdomsledere og nye pastorer, men jeg får det ikke til. Og da må jeg stirre på det verset der, og så må jeg si det er han som er kjefen. Det er hans høst. Det er hans oppgave. Det er hans bestilling. men jeg kan hjelpe til å be om at arbeidere skal komme ut. Jeg hadde knekt ryggen for 10-15 år siden hvis jeg ikke hadde skjønt det, at dette handler ikke om mine prestasjoner, men det handler om å rett og slett bare leve for han som er den som har bestilt dette. Et annet vers som jeg ofte må lene meg på, det er et vers fra Apostelens gjerninger 13. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, så sa den Hellige Ånd, ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå tilbake. til den oppgaven jeg har kalt dem til. Og jeg elsker det verset. Fordi det der tar Gud selv ansvaret for dette greiene som vi syssler med. Du vet, grunnen til at pastorer og evangelister og predikanter og bibellærere bukker under, det er at man begynner å bære for mye av vekten og ansvaret selv. Jeg har lyst til å si til denne menigheten her, vi tjener en Gud som rekrutterer oss å hjelpe til, men han er eier av dette prosjektet. Det er større enn oss, og det er større enn våre liv. I min personlige bibellesning så var jeg ute i ørken med Moses her forrige dagen. Og det var veldig interessant å så lese om når Moses tok med seg et folk fra Egypt inn hen imot det lovede land. Han tok de ut av 400 år med fangenskap. Men når de møtte motstand ute i ørken, så sa de, har du tatt oss hit for at vi skal dø, eller? Og så sier de, vi kunne heller sitte der hjemme og hatt fredagstacoen vår og vært slaver og hatt det greit i Egypt. Bedre det enn å dø her ute i Jørgen. Altså, han har akkurat ledet dem til frihet. Men de glemte den friheten de hadde fått og lengte tilbake. Sånn har jeg tenkt på noen ganger. Litt kjelesokk for meg selv å si dette. Dere altså, jeg er veldig glad i dere, men jeg har måttet forholde meg til i ett og samme møte. Det er for høyge lyd, det er for låge lyd. Jeg har måttet forholde meg til hvor er ungene henne? Det er for mange unger her. Og det er ikke bare rogerlendingen som klager, men jeg klarte ikke noen annen dialekt akkurat nå. Jeg får høre sånne ting som er liksom, du snakker for fort, da er det sted du tar liv av tolken, det er kanskje riktig. Men det er ganske spesielt å møte folk som har blitt med på en reise utover, men som så raskt lenker tilbake igjen til sånn som det var tidligere. Og en av de tingene som vi har lært oss, vi som jobber med dette, det er at hvis vi har pekt den veien, da må vi bare fortsette å peke. den veien. Fordi at den samme uken som vi hører at det er for høy lyd og for lav lyd, for mye unger og for lite unger, for mye og for lite av alt mulig annet, det er den uken vi fortsatt skal planlegge. Vi skal fortsatt planlegge talen vår. Vi skal fortsatt be for menigheten å gå på sykebesøkene. Og vi skal fortsette med det som vi skal fortsette med. For saken er den, det å lede er ganske krevende. Teksten Paulus skriver til korinterne her, handler ikke om at ledere betyr nothing. Jo da, du trengte en Paulus, og du trengte en Apollos, og du trenger en Moses, og du trenger en Ariel, og du trenger en Thomas, og du trenger en Marit og en Irene. Ledere er viktig, men ledere må forstå seg som tjenere under Guds store visjon. Ute i ørken der med Moses. så klagte de for de hadde ikke mat. Hvor er McDonaldsene henne? Gud fikser manna fra himmelen. Jeg ble litt sterk for meg der, for jeg leste om hvordan de fikk mat, at de fikk mat om morgenen. Og så er det veldig interessant at Gud satte dem på prøve ved at dere skal fortsette å gjøre dette arbeidet, dere skal fortsette å bygge denne menigheten, dere skal fortsette å plante denne menigheten, dere skal fortsette å gjøre det, og Gud skal passe på dere. Og så sanket de noe som heter manna. Og de som sanket for mye, hadde ikke... mer enn de trengte, og de som sanket for lite, de manglet ingenting. Og hvis de sparte det til dagen etter, så ble det makk i det. Og det er akkurat som om Gud legger inn i selve logikken av å overleve på reisen for israelsfolket, så lar han inn tanken om at jeg passer på dere på denne reisen. Og opp igjennom årene så må jeg si at jeg har vært så takknemlig for at salomfolkene Vi har ikke flere ledere, så har vi hatt greit med ledere. Folk har sagt at vi ikke har flere trommelser, så har vi plutselig 11 trommelser. Vi har ikke flere på kis, og plutselig står det en kis på kis. Folk sier til meg at vi ikke har mer penger, og det har for så vidt vært sant hele tiden, og jeg har ikke nok penger. Men det at Gud tar ansvaret for det han bestemmer, stiller, er hovedpoenget i det budskapet som Paulus gir til menigheten i Korint. Vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland og Guds bygning. Opp igjennom tidene dere så har det vært ganske mange eksperimentelle forslag på at vi trenger ikke at noen styrer systemene og passer på bygningene og ordner med dataprogrammene og leder oss. Alt kan være det. organisk å gå til av seg selv. Jesus elsket å snakke om landbruk, det er derfor jeg liker han så godt. Han elsket å snakke om det organiske, men Paulus han var urban, så han snakket om byene. Og dette er ganske interessant det som står i denne teksten. Dere er Guds åkerland, og dere er Guds bygning. Det er altså to sider av det å fungere som en menighet som er viktig. Jeg skal love deg en ting. Vi tror ikke det er mulig å organisere til liv. men vi tror det er mulig å organisere det livet som er der. Og for oss som kristne å balansere det som er organisk og naturlig, og det som er organisatorisk og riktig, det har vært viktig for oss opp igjennom årene, og vi tror også på det i fortsettelse. Når jeg skulle formulere visjonen for denne menigheten i 2003, så var vi veldig opptatt av på det tidspunktet, at vi må først analysere Ola og Karin Norman. Og en av de tingene som ble veldig klart for oss i den perioden, det var det at nå er vi på vei inn i en periode hvor den generasjonen som er ung kommer til å bli i stadig større grad opptatt av sin egen frihet og sine egne meninger og sine egne individuelle liv. Og de 20 årene som ligger bak oss, de har vist at det har bare økt i styrke. Dette at... Ola og Kari forstår seg selv som et individ mer enn en del av et fellesskap. Det er også noe av grunnen til at ensomhet er så fremtredende i samfunnet vårt i dag, men det forandrer ikke det faktum at nordmenn er veldig opptatt av sin egen frihet. Og derfor så skjønte vi det mens mine besteforeldre og mine foreldre alltid tok ansvar for de på gårdsbruket eller de i gaten. altså vi tok alltid med oss folk, for vi var fellesskapsorientert, så lever vi nå i en tid hvor stadig flere av oss er opptatt av bare vår familie, eller bare oss selv. Så det var gjennom den linsen vi så på oppdraget av å bygge salt. Vi tenkte, hvordan skal vi bygge en kirke som tar hensyn til at folk nå for tida er opptatt av livene sine, først og fremst. Så vi sa, vår livsvisjon, vår livsvisjon, det er å lede mennesker til et nytt og bedre liv i etterfølgelse av Jesus. Og vet dere hva? De første syv årene i denne kirken, fra 4 til 11, så snakket vi bare om det. Vi snakket bare om, liksom, folk her, kom an, vi bygger ikke en så travel kirke at vi ikke får tid til å være med på firmafesten. Vi bygger ikke en så travel kirke at vi ikke rekker å være i nabolaget og på idrettslaget. Og i sju år, sju år! Så øvde vi oss. Vi øvde oss på å være litt mer til. Du vet, saken er den at vi er først og fremst skapt som mennesker. Kirkefaderen Erneus sier det. Gud, der finnes det et levende menneske. Du vet, det å være jorda, det handler om å ha Jesus i hjertet, men leve her i dette samfunnet. Gå på jobben, være med i foreningen, spille i idrettslaget, være med i kulturen. Det å være her er ikke galt. Det å være her, det er noe som Gud vil for oss. Og i syv år så jobbet vi med det. Det var en krevende periode for meg, fordi at jeg synes ikke at menigheten vokste raskt nok. Jeg vil ikke se på talene som Sigurd har over statistikken fra den tiden, fordi at de var langt under det jeg forventet. Jeg ba om tilgivelse for alle mine søndere og begynte på gina sine. Og det var en krevende, men i syv vår jobb er det. Og i det 11. året så sendte vi ho damene, Tonje som sitter der, sammen med 35 stykk, ned på kvarteren for å starte gudstjeneste nummer to. Og den høsten så dobblet vi antallet i kirken, og de neste årene frem til 2018 så plantet vi altså da seks nye menigheter rundt omkring. For da gikk vi over i den delen av vår visjon som vi kaller for vår menighetsvisjon. Vår menighetsvisjon er å bygge en sterk og stadig voksende lokalmenighet som kontinuerlig ekspanderer til nye nettverk. nettverkeområder, gjennom multiplikasjon av vårt kall, og vår kultur, og vårt menighetsfellesskap. Og det høres jo veldig kristelig ut, og veldig teknisk ut, men det er basically dette. Når Sara og Vegard dro til Voss for å ta over en menighet og bygge den, så sa vi, Sara og Vegard, det bor 14.000 mennesker på Voss, som Lars Brunheim sier, skulle tro det stod i gamle testament at det bare skal bo 14.000 her. Dere trenger ikke å bygge en kjempestor kirke, men ha hjerte for den ene. Bygg en menighet for 140 40 stykker oppe der oppe, 1% av bygda. Er vi en menighet for 1% av bygda, så er det bra. Denne måten å tenke på lover deg, eller profiterer at i de neste årene så skal vi ha mer av det. Vi skal si litt om det i morgen, men vi tror på nye menigheter på nye steder. Så i 2019 så fikk vi muligheten til å kjøpe dette bygget her, og vi følte at det falt på plass vår større visjon som å være et senter for nyskapning og utrustning og trening så at mennesker finner og fyller den plass som Gud har tenkt for dem. Og slik ekspanderer Guds rike lokalt, nasjonalt og globalt. Dere skulle vært på det eldste rådsmøte når jeg var 28,5 år gammel og hadde et teppe med vokse i håret og slimme jeans. Eller forresten, det var på den tiden det fortsatt var. Det var store jeans der, Balken, på den tiden. Og så ble det slimme, og nå er det store igjen. Altså, ja, i alle fall. Og jeg sitter, vi skal ekspandere Guds rike lokalt og over hele verden, når vi bare skal. Vi er det beste som har skjedd siden oppskjertbrød for å si det på den måten. Og så var det en av de eldre som satt der. Han lignet slående lik Knut Hamsun. Det var voldsomt. Men når vi kom hit, når vi kom hit og flyttet inn her, så bekjente vi at nå bare faller det på plass. Det er et senter for nå kan vi ha bibelskolen, og så kan vi trene folk, og så videre. Men det jeg har skjønt, det er at det er nye folk som har kommet inn i denne kirken, og du kommer ut av saga vår. eller Hedmark-toppen folkeskole, og du har vært i kristnebobler i hele livet ditt. Men jeg utfordrer deg. Kristnebobler, det er et greit sted for de som har lyst til å være innenfor beduhusets vegger. Men det å være en kristne, det å være i berøring med den verden som Herren elsker. Så jeg utfordrer deg, hvis du trenger å gjøre noen utfordringer med deg selv, til å... Til å sprekke den boblen og være i berøring med de på jobben din, og de i vennekretsen din, og de i foreningen, for å være med å gi Jesus videre til deg. Ta den utfordringen på dette 20-årsjubelet. Jeg vil så utfordre deg, du som gjerne er her, og du har fått mer enn nok, og du bare kjenner at du har fått mer enn nok, litt som jeg har hørt det før, jeg har fått mer enn nok, det går faktisk an å flytte til et annet sted og være med å starte en ny kirke. Fordi at det å flytte til et nytt sted, det er en fantastisk, krisp, nybegynnelse. Jeg husker når jeg Elisabeth og Brian de er vel der jeg spurte Sara hvem vil du ha med deg på voss nei Elisabeth og Brian hadde vært kjekt så sier hun bare spør om de kan møte meg på bønderommet for det er ikke lurt å møte dem på kontoret man gjør det på bønderommet så kommer de opp der de der to så sier jeg hva tenker du å gjøre når du er ferdig på medisinstudien Elisabeth nei vi skal vel flytte hei hjem til Sørlandet. Ja, hvorfor det da? Det er det vi gjør på Sørlandet. Og jeg bare, ja, men har du fråget Jesus om dette? Og så var det en som spilte piano rett bak. Og så hadde Gina sånn tamburin, ikke sant? Men du bor jo fortsatt der oppe, og hvor mange barn har du? Tre? Ja, og du kan få mange fyre. Men altså, det å plassere seg, de var jo åtte stykker som flyttet opp der, og nå er dere, ja, jeg uler meg unger for å si det sånn. Men det er jo så fantastisk å se at det går an, du vet jo en ting, å få Guds kjærlighet til seg. Men jeg unner alle i dette rommet å få lov til å være med og kjenne at Guds kjærlighet kommer gjennom oss. Til annet. andre mennesker. Det Paulus sier til korinterne, det er at Gud, Gud tar ansvar for veksten. Vi må bare plassere oss selv som de tjenerne som er medarbeidere i å se at veksten går fram. Og det dere, det er det salt handler om. Og så kan det ikke legges noen annen grunnvoll enn den som er lagt. Og det er Jesus Kristus. Venner, folk ler litt litt av kristne. Når jeg var unge på 80-tallet, så brukte folk å skrive på buskjordene, Jesus er svaret. Og så kom det noen litt tøffere rettet på, og så skrev de, men hva er spørsmålet? Man kan le av folk som tror på Jesus, og man kan tenke at vi er ganske naive når vi synger til dette Jesus-navnet, og vi synger om Jesus, og vi ber til Jesus, men saken er den der at Bibelen lærer oss at i det navnet, så er hele gudommens fylde helt til stede i det ene navnet Jesus, som kan sies av analfabeten og den mest intellektuelle, som kan uttales av spebarn og av eldre på eldre sentere. Det navnet Jesus holder i seg alt det som trengs for at mennesker kan bli frelst og få et nytt liv. Og jeg vet at en dag skal noen kaste en fyrstikk på alt det som vi har bygd. Ikke det er viktig at saltlogoen står over dørene. That's not my agenda. Mitt poeng er bare at det vi gjør må være bygd sånn på Jesus. At når noen kaster en fyrstikk på det, så brenner det ikke opp. For jeg er dypt bekymret for at når vi bytter ut Jesus med andre attraksjoner for å samle, som om det er andre ting som skal være mer attraktivt å gjøre kirke ut av, enn navnet Jesus, så får vi problemer. Og derfor er jeg ganske så... confidence, som det heter på utlandsk, jeg er ganske trygg på det faktum, dere. At den kirken som tør å holde Jesu navn høyt, den kirken som tør å preke Jesus, den som tør å løfte fram Jesus, den som tør å tilby Jesus, og det kan noen ganger være sånn at jeg får en bremse i hjernen min når jeg sier det, men når jeg slipper det løs i rommet, så er det en kraft i det som forandrer. Og vi kommer aldri, aldri til å bytte ut Jesus. Vi har sånn friluftsliv-kirke. eller sånn kulturkirke, eller sånn håndarbeidkirke, eller sånn kor-kirke. Stå forresten i Bibelen, du skal ikke drive i kor. Og alt dette grenser vi holder på. Hvis du bytter ut han som er i førsteplass, så får du problemer med det som... samler kirken. Derfor så ser vi verdt nå over at den kristne kirke går fremover. Men det er der hvor det er avklart at det finnes ingen annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus. Det er han vi synger til, det er han vi ber til, det er han vi oppdrar ungene våre til å følge. Det er han vi roper til når livet stormer, og det er han som får det til å legge seg. Det er han vi legger som grunnvalg når vi bygger nye kirker. Ja, det er bare sånn en markedsføring. og sånne greier, og sånne veldig kule og unge folk, og sånn, nei, nei, nei, vi tror jo, så vi er, virkelig sier vi, bønder vi. Vi er sånne folk som bare, vi har skjønt sammenhengen, men om å så det såkornet, men å bygge varmen nok i den jorden, jorda til at det faktisk går an å vokse. Skal vi reise oss opp og så be vi sammen. Herre Jesus, vi takker deg. Takk, Herre, for evangeliet om Jesus Kristus. Takk for dette budskapet som er like sterkt, like kraftfullt, like livsforvandlet i det globale syd som her oppe i nord. Herre, takk at navnet Jesus i en sekulært land som Norge er like sterkt som som det er de andre stedene i verden hvor den kristne kirke fosser frem i størrelse og innflytelse. Herre, vi gir oss i kveld til deg. Og vi omvender oss, Herre, fra enhver mulighet til å la andre ting havne foran din oppmerksomhet. Jesus, lær oss å peke på deg. Lær oss å fokusere på deg, og lær oss å gi deg, Jesus Kristus, videre til andre. Og før vi synger en sang her nå, så skal jeg spørre deg, hvis du er kommet hit i kveld, og du enda ikke har sagt ja til Jesus, at det grunnlaget du kommer til den kristne kirken på det er at foreldrene dine er en kristen eller at en venn har tatt deg med eller dratt deg med eller at du bare ikke har falt på plass med den vissheten at du vet at du vet at Jesus er her i ditt hjerte så vil jeg gi deg en mulighet å si ja til Jesus her kanskje vi lukker øynene våre selv om det er litt sånn vi har fått billett for å komme hit så kjenner jeg hjertet mitt at jeg skal gjøre dette her i kveld hvis du er her og du ikke kjenner han så lærer Bibelen oss det takk At det er mennesker som sier, jeg tror på deg, Jesus, med sin munn. Det er mennesker som skal regnes som et Guds barn. Vi skal være en kristen bønder. Men for at jeg skal vite hvem jeg ber for, kan du bare få se ut her. Hvis det er deg, og du sier, jeg velger Jesus i kveld. Det er han jeg velger. Jeg velger at Jesus skal bo i hjertet mitt. At han skal tilgi meg for mine synder, og jeg skal bygge livet mitt på det grunnlaget. Hvis det er deg, alle øynene lukket, kan jeg få se din hånd hvis du er her. Og du sier ja til Jesus i kveld. Kan jeg få se deg? Takk, Jesus. Takk, Jesus. Tusen takk skal du ha. Takk Jesus. Er det flere som sier ja, det er meg. I kveld bestemmer jeg meg for dette. I kveld tar jeg beslutningen av at Jesus skal være grunnvollen for mitt liv. Ja, du må få din utdannelse, du må få ditt kjærlighetsliv, du må få din familie, men det finnes ikke noe annet grunnvoll å bygge livet på enn Jesus Kristus. Jeg spør en gang til, hvis det er deg. Skal du få lov til å være med i en kristenbønn her. Skal vi be sammen. Du er dere med, og så ber dere etter meg. Kjære Jesus, takk at du kom til verden for å redde meg. mennesker for å redde meg. Jesus, jeg tar imot din tilgivelse, og jeg velger å kalle meg din. Takk, Jesus, at du tar imot meg. Amen. Noen lovsanger her sammen. Og så vet jeg at vi skal ta og åpne opp her borte. Hvis det er noen som ønsker at vi skal be for deg i kveld også, så gjør vi det. Vi åpner opp her borte og gjør det hver gudstjeneste. På den siden. Altså på den siden. Og så synger gjengen her. Følge, hvor kan vi gå? Finnes det hvile, hvem kan forstå? Jesus, den sanne, er neste vei. Lær oss å følge, stole på deg. Du elsket oss, før vi kjente deg. Du ser oss om vi er, du ser oss om vi er. der vi er. Vi trenger deg for en gang og to. Da din kjærlighet tar over, kommer han ledes på din vei. Om vi ikke ser, på utsiden blir stort. Kom og vis oss hvem du er. Kom og vis oss i ditt ord. Omvike seg. Faktum blir stor. Det danser lyset på oss, min ås på at du er meg. Du elsket oss før vi kjente deg. Du ser oss som vi er Du ser oss der vi er Vi trenger deg for det tror Din kjærlighet over kommer lettest på Du er vår fred, du er vår styrke, du er konstant, alltid den samme løften står fast. Når du består, hvor steg er det plass? alle som tror. Du er vår fred, du er vår styrke, du er konstant, alltid den samme løfte står fast. Når du består hos deg er det last for alle som tror. Stans, vi dans sammen, det er sånn vi snarere vil. Før vi kjente deg Du ser oss som vi er Du ser oss der vi er Vi trenger deg Våre redning og vårt håp La din kjærlighet ta over holdet oss på til deg. Fortsetter å løse. Vi har benytt muligheten. Nå har vi konferanse, nå har vi hørt fantastisk om tidligere. Vi tror det som ligger foran. Og Gud har fremtid, han har håp for oss alle sammen. Nå har vi hørt sunget om løften. Som vi kan få lov til å stå på. Benytt muligheten til å bli velsignet. Hvis du er syk i din kropp. Hvis du er sliten. Hvis du har depresjon eller angst. Benytt muligheten til å bli bedt. Jeg ønsker at man skal legge sine hender på deg. You have all my attention I will linger and listen I can't miss a thing Lord, I know my heart wants more of you My heart wants something new So I surrender all All I want is to live within your love Be undone by who you are My desire is to know you deeply Lord, I will open up again And throw my fears into the wind I am desperate for a touch of heaven Uhoh Uhoh Uhoh You're the fire in the morning You're the cool in the evening The breath in my soul You're the life in my bones There is no...

Tema er The Founding Story Hvordan ble det til at Salt startet? For deg som har vært litt rundt i norsk frikirkelighet De siste årene så er jo ikke Salt helt ukjent Men vi håper å i neste minutt gi litt innblikk Av noe av det som er opprinnelseshistorien Men Øystein, hvis man motformodende ikke har møtt deg før Si litt kort om deg selv Jeg er jo en kristenforskjønner, pastor Her grunner jeg denne kirken i 2004 Ja? Og leder også Pinsbergisen i Norge siden 1. januar 2020. Så jeg er sånn allment engasjert for kristent arbeid med utgangspunkt i lokalmenigheter.

Så det er det som har vært mitt liv og er viktig. Så jeg er fartet tre år og alle har flyttet hjemme ifra. Så det er mer å funne igjen, og vi prøver å finne ut av det. En enkel gutt fra Åsane som har levd snart 50 år. Ja da!

Alder blir det, men 50 er jo det nye 40, og jeg er jo ikke der helt enda. Salt har blitt 20 år. Hva smatter på det?

Hvordan føles det å ha blitt 20 år gammel som menighetsplanting? Er det helt vanlig, eller er det litt sånn det vokser i ordene i munnen på det? Nei, altså, jeg har jo følt veldig nøye med på hvor lenge pastorer er i jobbene sine rundt omkring i Norge, og av pinsepastorene så er det vel han, jeg tror det er Tom Aune.

som har vært i 32 år i Bærum. Det er noen få som har vært litt lengre i mindre menigheter, men det å være pastor i en menighet så lenge, det er det ikke så veldig mange som har vært. Og jeg tror jo på det. Hvis det går bra, så er det å være lenge på en plass noe som er bra for byene og bygdene man er i. Så det føles jo godt det. På en måte. Og så er det klart at 20 år er ikke så lenge.

Jeg var 29 da vi startet denne menigheten. Det var veldig viktig for meg å begynne før jeg var 30 år. Og da bestemte jeg meg for at jeg skal være lenge i denne menigheten.

Og det er mange grunner til det. Så vi går litt sånn dit da, til uropphavet. Vi har sagt under denne konferansen i forberedelsen at det er fortellingen fra rå til nå. Og hva betyr det? Jo, det er jo på rå skole. Sør for Bergen sentrum at salt starter Kanskje du, for de som kjenner salt Bare fra de siste årene Tar oss litt tilbake til urhistorien På en måte av plantingen Samlinger på elprint Ja, det var mye der Når vi kom ut av 90-tallet Det er sikkert mange av oss gjerne husker det. Så var jo 90-tallet en tid av veldig mye positivt i norsk menighetsarbeid.

Det var mange nye menigheter som ble startet. Det var stor vekst rundt omkring. Og det var mye positivitet for nyplantinger og sånn frem mot 2000-skiftet.

Jeg var i USA og studerte teologi i de årene der. Og jeg hadde vel allerede, før jeg begynte mine teologiske studier, landet på det at at dette med å grunde noe nytt, det hadde jeg i meg da. Så jeg og fruen var enige om det, når vi ble ansatt som ondspastorer i Tabernaklebergen, jeg ble ansatt der, at vi må melde frem det tidlig. Så jeg sa det til pastoren der i Tabernaklebergen, at jeg er egentlig en kirkeplanter, så du tar en risiko nå.

Og han sa det, at det går seg til, sa han. Det går seg til. Hadde en viss luggenhet.

Ja, han hadde nok sine planer også. Men vi er fortsatt veldig gode venner, Osvald Instebø og jeg. Og vi fant ut av dette her. Så når jeg hadde vært ordenspastor der i noen år, og det gikk jo veldig bra, så mye virketrang og masse ungdom og sånn, så var det tid for meg å si at jeg kjenner at jeg trenger. Og hovedbevegrunnen for å plante meningen er dette at jeg er vokst oppe i Bergen, og har gått til Tabernakelbergen, Pinspenenten.

Ble jo kjent. at det har vært siden jeg ble ung da, med de som gikk i Betlehem Indre Misjon, Kristen Felleskap, Levende Orsedet den gangen, andre menigheter. Og det som er spesielt er at over tid så består menigheter av noen slekter, noen familier, som utgjør en type kjerne.

Og over tid, hvis man ikke passer på, så kan det bli litt vanskelig for folk som ikke tror så mye å bli med i de grupperne. Det betyr ikke at alt er feil, men det er det som er argumentet for kirkeplanting. Det at når man starter nye menigheter med ny innretning, så har man en sjans for å nå nye nettverk av mennesker. Det var hele ideen.

Så når vi var seks stykker som signerte på papirene, og 42 stykker som bestemte oss for at vi gjør dette, så var det med det som var tanken vår. Kan vi nå nye mennesker i Bergen, som ikke har en kristning kultur bakgrunn, som ikke har vokst opp på et bedhus eller en fri menighet? Det har vi siktet på i 20 år, og det har vi holdt på med i 20 år. Og jeg tenker at i stor grad så ble det også klart det. Ikke bare her, men også andre steder i Norge i 20 år. For mange minner til å zoome inn på år for år, eller vi skal ha et jubileumstalkshow i kveld kl 21.45, da får du høre både ting som inspirerer og kanskje underholder litt også.

Men fra din minneboks her, et par fortellinger om mennesker eller hendelser som har gjort et inntrykk på deg, enten fordi det vekket en latter, eller fordi det rørte hjertet. Ja. Nei, altså, menighetsplanting, det er en krevende jobb.

Jeg så en sånn oversikt av hva vanskelige jobber i Amerika. Det var det president i Amerika, så var det sykehusdirektør, og så var det church planter. Altså, kirkeplanting er en tøff greie. Jeg gikk fra hundrevis av ungdommer i Tabernakle, Bergen, til å få til en menighet i leidelokaler og reise i en økonomi og sånn. Og jeg husker en gang, jeg satt på første bank i kirken, jeg var jo vant til å...

til hundrevis av mennesker bak meg, ikke sant? Og jeg følte ikke det var folk der. Jeg satt på første benk og det var ingen ledere rundt meg, og jeg bare tenkte at dette her er helt vilt. Og du har opplevd å slutte, men jeg har vært skikkelig, altså jeg har tenkt å virkelig holde fast ved master og tro.

Og da opplevde jeg at Herren talte til meg og sa at du skal få se flere bli innmeldt i menigheten på en dag enn det som er bak deg da. Og da husker jeg det var 78 stykk bak meg. Og for meg så stemte jo ikke det jeg så, men det jeg så her inne i hjertet mitt.

Ved flere anledninger så har vi meldt inn over 80-100 mennesker i menigheten på en søndag. Det har vært helt fantastisk å se. En annen ting som har vært helt ubegriplig fantastisk, og jeg overdriver ikke når jeg sier det, jeg har telt så godt som jeg kan, jeg tror jeg har færre enn 6 søndager på 20 år hvor det ikke har vært nye folk.

Det er alltid nye folk på besøk i kirken, og det er jeg utrolig stolt av. og glad for. Jeg kunne dratt fram mange fortellinger. Den perioden jeg kjørte rundt og holdt fire gudstjenester når vi skulle starte nye menigheter i Nordhådland, og så var jeg inne og startet projekter for de internasjonale fra et norsk manus klokken ett, og så to ganger på ettermiddagen og kveld.

Fire gudstjenester på en søndag, og en baguette inni mellom der. Og jeg har alle bokstavene pluss pastor, tror jeg. Sånn at vi bare har gønnet på i disse årene og sett veldig mye. Men det er hardt arbeid. Det er et trosprosjekt, og det har vært veldig betydningsfullt for oss å få lov til å være et godt lag.

Det vil jeg virkelig løfte frem her. Det stabile, gode laget vi har vært i mange år har gjort det mulig å få dette til. Denne helgen er det jubileum, og vi feirer Guds trofasthet. Men vi har sagt at denne helgen også handler om å se fremover. En ny pionertid, og du skal preke litt om det, og vi skal gi noen frempek også.

Vi er bare ungdommen, 20 år. Si litt om tiden som ligger foran. Hva betyr en ny pionertid for oss som menighet? Jeg tror at det som vi har gjort frem til nå er en god pekepinn for hva vi skal gjøre også i fortsettelsen.

For oss har det vært viktig å reise opp nye ledere. Det har vært viktig for oss å øve oss på det vi kaller for multiplikasjon, altså reproduksjon, hvor vi hjelper lærlinger, folk som kommer etter oss i kristent lederskap, å gjøre det samme som det vi gjør. Vi skal gi den kompetansen og den kunnskapen videre. Så vil vi se oss ut noen steder i Norge som ikke har levende pinsmenighet, og så vil vi starte menigheter der. Vi skal gjøre det flere steder.

Samtidig bygger vi opp en økt menneskemengde og en økt kraft til å gjøre ytterligere framstøtt for kirkeplanting i Europa og det store misjonsarbeidet vi har andre steder. Mest i India nå, men også øker på andre steder. Vi er på en måte en litt sånn... Vi er en grønt av menighet. Et svært ord som de bruker i utlandet er at vi tror om oss selv at vi er en ressurskirke, et apostolisk hus.

Det er et svært ord som vi ikke bruker så mye, men noen ganger er det noen menigheter som får et ekstra pulsslag som gjør at man kan være med og gjøre noe ekstra for andre og påvirke også kulturen for menigheter i utlandet. Vi tar ikke mer plass enn det vi får, men vi skal... holde fast på den grunnen av virksomheten og forhåpentligvis smitte andre med det samme.

Du sitter og fokuserer på å bli begeistret for både frikirkelighet og det som skjer i Guds rike i landet vårt. Hvordan tenker du at man bør gripe muligheten til å delta i det som Gud gjør? Hva betyr det for den enkelte troende å ikke parkere seg selv, men å lese seg inn i det som Gud holder på med i landet vårt? Hvordan ville du rådgitt en som kjenner at det banker litt i hjertet? Ja.

Da sier jeg, len deg innover ditt eget lokale kristne fellesskap. Og for det andre, koble det lokale kristne fellesskapet også opp mot andre kristne ledere, andre kristne menigheter. For vi er et svært arbeidslag som jobber på kryss og tvers i Norge i dag. Det er ekumenikken i Norge, altså felles kristelig arbeid.

blant oss som tror på evangeliet og gir Jesus videre til nye generasjoner, samholdet er kjempebra. Vi hjelper hverandre så best vi kan. Men det er klart at min motivasjon for å si ja til vervet som leder i Pinsevegelsen i 2020, det var jo det at nå er vi 125 år gammel, denne bevegelsen, i 2027. Da er vi 125 år gammel. Og jeg tror vi er inne i et veldig viktig tida nå, hvor vi må sikre at vi kan gjøre noe.

Det kan være lenge til Jesus kommer igjen. Vi tror han kommer i morgen, men vi må arbeide likevel som om det kan ta en stund. Så jeg vil jo oppmuntre alle som kjenner det banker av hjertet, for nye generasjoner. Tenk på søndagsskolen, tenk på barna, tenk på de unge, tenk på nye ledere som er veldig til å ta i tak og la oss gi rom slik at evangeliet om Jesus kan bli synliggjort og tydeliggjort i bygder og byer i Norge i årene som kommer.

Det er rikdommen i Norge, og der må vi stå sammen. Veldig bra. Nå inviterer vi deg til å være med på vår jubileumshelg fra der du er. Det er møte nå som ligger foran oss, Øystein skal preke.

Vi har jubileumstalkshow. I morgen blir det seminarer både med Gina Hjerme og Truls Åkerlund før vi har kveldskutstjeneste og lovsangsfest utover kvelden. Søndag kl 11 er det jubileumsgutstjeneste, festgutstjeneste.

Du er hjertelig velkommen til å være med oss på masse av dette fra der du er. Så nå, la oss gå til kveldsmøte. Teksting av Nicolai Win Akkurat nå er jeg inne for å lage en historie innenfor Pinsvegelsen på mange områder.

Og derfor vil jeg si det. Det som du vil oppdage nå er noe veldig stort. Det er rett og slett en historieskrivning. Så nå skal jeg presentere deg det som virkelig gjorde Bergenkirken til noe stort. Vær helvete, min Gud, og farle.

Du har så gøy, vær helvete, min Gud, og evig far. Denne kirken her, vi ønsker å være en sånn type menighet. En åndsfullt, illefull, entusiastisk menighet, som har beina plantet på jorda med bare ett bein om gangen. En liten mann sprang nedover gatene fordi han ville se Jesus. Det var barnekirkeflagg på utsiden i gaten.

Det var stor skjerm med fresje logo. Og det var fet musikk både på inlandske og utlandske. Og han løpte nedover gaten og klatret opp i et tre, fordi han ville se Jesus.

I entusiasmen som folket hadde rundt det at Jesus kom, så var det en liten mann som ble smittet av entusiasmen, og fordi han ble smittet av entusiasmen, så fikk han også møte Jesus. Og når dagen var omme i Lukas kapittel 19, så står det i vers 8 at menneskesønnen han er kommet for å berge mennesker. Altså entusiasmen for Jesus gjør at Jesus blir kjent.

Entusiasmen for Jesus gjør at Jesus sine interesser i verden går frem. Og det dere, det er en sånn menighet vi har tenkt å være. For det finnes en bevegelse her.

Det finnes en kraft her som ikke vi hyper opp, men som vi tar imot ifra himmelen. Det er tid for å feire, fordi en livshendelse holder på å skje. Guds rike, dere!

Guds rike, det er det verdt å være begeistret for. Han helbredet de syke. Han viste omsorg for de fattige.

Han forsonte relasjoner mellom mennesker. Han forsonte mennesker og Gud. Gud viser i sin sønn Jesus Kristus at han intervenerer i verden. Nå er det tid å løfte benke og være entusiastisk! Jeg fanget tilfinn, fra takt til fynden.

Du har gitt meg, du har gitt meg. Du har gitt meg, du har gitt meg. Hva er det som skjer?

Norsk teksting av Nicolai Winther Det er så nydelig å se dere på konferanse her. Vi lovsang Jesus fordi han fortjener det. I Bibelen så lærte Jesus også at når vi skal be, så er det Herre du som er i himmelen, la ditt navn holde seg heldig. Og det gjør vi når vi samler seg.

Tenk at Gud kan gi oss fred som overgår all forstand. Tenk at han kan fylle oss med glede. Hvis du er litt ledig eller noe sånn, så kan han faktisk fylle deg med glede, for ditt navn er skrevet i livets bok.

Og tenk at Jesus Kristus er selve personifiseringen av ekte kjærlighet. Er vi klare videre? Kom igjen!

Du får meg med, det er et lei Kjærlighet, jeg gir deg til navn Det er Jesus, det er Jesus Du må synne Tok vårt nederlag Gjort til skam, skillen er betalt. Ekte kjærlighet, er gitt et navn. Det er Jesus, det er Jesus. Og skal en som meg. ...set for å få til en lov til æsjelighet.

Jeg gitt det nå. Tåle en som meg, tilgi en som meg, elske en som meg. Tenk at du kan tåle en som meg, tilgi en som meg, elske en som meg.

Som meg, min lignende som meg, jeg skal gjøre det som meg, som meg, som meg. Tittord er sannhet, allting blir til slik som du. Hvem kan forstå din storhet?

Du puster ut og liberterer. Fyre hjertet. Hver en dag går låtsang farvel ved Stemmene løfter seg for vi vil lære deg Fra morgen til kveld, vi simmer nu igjen Lær oss så fullt forstå at du er Herren vår, Immanuel, Immanuel. Hvem kan forstå ditt offer? Hvem kan forstå ditt kjærlighet?

Tannen ble gjort til frihet Da du tok straffe Når vi går selv i Gud, vi tror. Tid er her. Tid er her.

Ditt blod for oss, mitt hånd i deg, Vester i tvil, i tro, Minnet ditt mot min stad, Din fred, din ro. Tvitt navn Tvitt navn Tvitt kors Tvitt blod Tvitt blod For oss Vi tror Vi i tankestall. Tenk at vi spiller og vi tror.

Vi tror, vi tror, vi må tilfølge. Vi står tilfeldig nå. Vi står tilfeldig nå.

Jeg lærer deg hva målene til kreft. Du er sin i vanlig regn. Jeg må så først forstå at du er her jeg tror i vanlig regn. I vanlig regn.

Tid til dag, tid til kors, tid til ro. For oss, mitt hånd, i deg jeg står. I tid, i tro. I tid, i tro, minne. I tid, i tro, minne.

Tid for tid, jo. Stemmende løfter seg, for vi vil legge deg. Morgens og kveld, vis Immanuel. Lær oss å fullt forstå at du er Herren vår, Immanuel.

Immanuel. Teksting av Nicolai Winther Himmelens herre ved pusten fra hans munn. Videre står det, han talte og det skjedde. Han befalte og det sto der. Videre igjen, men Herrens øyne hviler på den som frykter han.

Og venter på hans miskunn. Så han kan fri dem fra døden. og holde dem i livet gjennom hungersnød.

Vår sjel venter på Herren. Han er vår hjelp og vårt skjold. Vårt hjerte gleder seg i ham.

Vi setter vår lit til hans hellige navn. La din miskunn være over oss, Herre. Det er deg vi venter på.

Herre, jeg takker deg for at du skapte denne jorden. Jeg takker deg for at du skilte havet og himmel og landet. Takk for fuglene og fisken i havet.

Takk for at du skapte mennesket. Takk for at hver og en i dette rommet og på denne jordkloden er skapt og ønsket av deg. Takk for at du ønsker fellesskap med oss. Og takk for at du er med oss. for at du tilgjer oss vår skyld, Herre.

Takk for Jesus Kristus. Vi vil ikke bli kjennetegnet av noe annet enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Det er det eneste for oss. Takk av deg, Herre, for din trofasthet fra slekt til slekt gjennom tusener av år.

Og jeg takk av deg, Herre, for disse 20 årene som vi har fått hatt her i salt. Jeg takker deg for det du har gjort, og det du gjør i dag, og det du kommer til å gjøre. Og Herre, nå legger vi denne festivalen i dine hender.

Saltkonferansen 2024. Må du trone på vår lovsang. Det er deg vi venter på, Herre. Det er deg vi vil se.

Det er deg vi vil ha mer av, Herre. Så åpne våre hjerter. Åpne våre ører.

Herre, og hjelp oss å ta imot av det du. har lyst til å gi til oss i dag. Takk, Herre, for at du er nær til hver enkelt her inne.

Du er nær hos den som har et nedbrukt hjerte. Du ser oss, og du løfter oss opp, Herre. Og jeg bare ber i Jesu navn for alle bønnemner som har kommet inn mot denne helgen, og alt som folk bærer med seg i hjertene sine, og at vi skal få se at du griper inn. Vi skal få se at du skifter vårt perspektiv.

Vi bare ber, Herre, om... ditt liv inn i hver enkelt sjel i dette rommet. Takk av det, Herre, for at du er stor, du er god, du er trofast, og du er ikke ferdig.

Du vil gjøre noe nytt i denne byen, i byene som er representert her inne i Norge. Takk av det, Herre, for at du har en plan, og den vil vi være med på i Jesu navn. I ma nøy Er dere klare for saltkonferansen 2024? Sils på noen før du setter deg.

Det er alltid litt risikoprosjekt, Arianna, med konfetti. Det er det. Det er ikke... Det var min favoritt. Det gikk jo fint, da.

Det gikk fint. Gikk bra. Med god hjelp.

Det er jo fest, og da må man jo ha litt konfetti, tenker jeg, Rebecca. Dere, i år er det en helt spesial... Konferanse. Vi har hatt saltkonferansen i flere år, men hvorfor er det spesielt i år? Jo, vi fyller et rundtall.

Vi har rett og slett en store bursdag. 20 år med salt. Let's go! Og i løpet av de 20 årene så har det gått fra Bergen Kirka, og så er det, nå er vi samlet fra hele landet.

Det er Stratonheim, det er Levanger, det er Skien, det er Nordhårdland, det er liksom over hele. Og så er det masse veldig mye. Dette er det veldig fint altså.

Velkommen til alle sammen, og velkommen til du som følger med på Kanal 10 og på YouTube fra en eller annen plass, kanskje på en flyplass. Det er aldri godt å se det. å si velkommen alle sammen. Vi har jo tenkt litt at det her kan jo være å langt ha folk reist, Ariana. Ja, det er vi litt nysgjerrig på å høre, for nå vil vi at dere skal gi respons på det jeg spør om nå.

Jeg lurer på om hvem her inne, om dere kan lage litt lyd, som har reist mer enn fem timer for å komme på salgkonferansen i år. Ok, hvem har reist tre timer eller mindre? Nei, mer!

Eller mer! Eller mer! Det blir feil, det skjønte alle. Vi tar det en gang til.

Tre timer eller mer? To timer eller mer? Åh, en time eller mer? Ok, til slutt under en time?

Ok, vi kan konkludere med at folk har reist forskjellig mengde tid. Men det var ganske mange som hadde reist under en time også i dag. Det er sikkert gjengen fra Bergen og Nord-Hordaland.

Og kjekt å se dere. My people. Men vi er alle i familie. Alle er velkomne.

Det var det som var poenget. Og hvis du er her for aller første gang, så er du ekstra varmt velkommen. Og da har vi for tradisjon i vår kirke at vi gir en ekstra varm velkomst.

Så visst, nå skal vi, som er liksom Salt, nå skal vi applaudere for gjeste og nye. Så kom igjen, Salt. Applauder.

Så bra! Takk, takk! Vi tenkte det var høflig å presentere oss.

Ja, meg og Rebecca har fått den fine oppgaven, som vi ser på som en stor ære å få lede dere gjennom dette første... møte på salgkonferansen. Så, dette her er Rebecca.

Mange av dere kjenner hun fra før av. Hun er en av pastorene i Salt Trondheim. Og Rebecca, du inspirerer meg.

Og det at deres familie valgte å flytte fra varme, deilige Sørlanda opp til Trondheim for syv år siden for å starte Salt, det inspirerer meg veldig. Og det gir et godt forbilde til oss andre om det å bare tørre å gå i tro på noe Gud legger på hjertet vårt. Så vi er veldig glad i deg og hele familien, og Ariel og guttene som har blitt veldig høye. De sønne dine, veldig høye. Vekstfall forhold i Trøndelag.

Ja, ja. Og så må vi si en liten fun fact her, Rebecca. Det er akkurat 28 år siden i dag at du og Ariel ble kjærestar.

Fredag 13. Det er september. Det er en bra dag. Gratulerer, gratulerer.

For en måte å feire det på, ikke sant? Takk. Nå er det nok om meg. Nå må vi snakke mer om det. Ok, ok.

Og for du som ikke da, hvis du lurer, hvis ikke du er... Helt kjent her, så er det ikke noe, det er en ikke så godt bevart hemmelighet at det er Ariana Gjerme Vese. Du er datteren til Øystein og Gina.

Det må bare sies. Du er et vakkert stykke klokt menneske på 25 år. Ja, og her er da altså, dette er sånn jeg husker Ariana.

Når vi flyttet, eller når vi koblet oss på oss alt. Så så familien Gjerme sånn her ut. Og da er det sånn...

Altså, Ariana, hun er lærer. Det er ganske kult, synes jeg. For jeg har jo sønne som går på skolen, så jeg vet hva hun må li under når hun er lærer, så det er veldig bra.

Og så har jeg tenkt at du er et sosialt multitalent. Ja, faktisk. Det er du. Du kan ikke snakke med alle. Nå er det beste.

Nå er det sånn at, sånn her så du ut, men lite visste Salt hva de slapp til når vi kom inn i bildet. For da... Sånn...

Vi har tøye. myser med det i vår familie, at hvis du setter de opp ved siden av hverandre, så er det litt sånn presidentfamilien, og så de der rufsete gjengene. Og så kan vi ta det bort.

Ja, sånn at ikke mine sønner blir helt forfølget. Det er bare sånn på utsiden. Vi er sånn på innsiden.

Ja, ok. Du, 20 år. Vi feirer Guds trofasthet, men vi ser ikke så mye i bakspeilet.

Vi skal se litt, men vi skal mest av alt se fremover. For vi tror at Gud har mer på lager for oss som kirke. og for hele Norge, faktisk.

Og vi har snakket litt om forventning, Arianna. Jeg har store forventninger. Hvordan er det med deg?

Det har jeg også. Og så synes jeg det var ekstra gøy at den første sangen som vi sang her nå, det var Forvent mer. som er en av de mer populære låtene vi har på Spotify. Og det minnet meg om det som står om at Gud virker i oss med sin kraft og han kan gjøre uendelig mer enn det vi ber om og forstår. Og med vår forventning og lene oss inn og ha en forventning til denne helgen så er det en måte å vise for hverandre og for Gud at vi har tillit til at det er sant.

At han gjør faktisk mye mer enn det vi kan forstå når vi gir oss alt til. han. Så jeg har forventning til at han kommer til å gi oss nye drømmer og ideer for fremtiden.

Jeg har forventning til at lenker skal bli brutt hvis det er noen som kjenner at noe er tøft å bære og noe er ikke løsnet helt. Jeg tror at det er en helg for at sånne ting kan endre seg. Og så har jeg forventning til at mange av oss kommer til å få å erfare Gud personlig. Nydelig.

Men nå, det skjer jo mye forskjellig her også. Det er liksom ikke bare sånn spiritual. content.

Det er litt annet også. Nå er det noe gøy, synes jeg. Ja. Nå skal vi rett og slett, jeg vet ikke om du så når du kom inn i gangen, at til høyre var det noe klesestativ. Der har vi rett og slett merchen for i år.

Salt Merch 2024. Er dere klar for å se den, eller? Er dere klar? Får du på?

I was down but now I'm up like my name Lazarus No Satan gon'be mad if it's I had to ask my dad If it's okay to sweep my bed Boy, if I picture this out of the park Moving so quick it's like they stuck in park They see the numbers but I see the heart Ten thousand hours you spent in the dark Putting in good work even though you didn't even know that it would work Talk about a man who grew up in woodwork Ok, stu og press på merch, da! Den burde du få med deg hjem. Du vet hvor du får kjøpt det. Ut døren der og til venstre. Nå skal vi få en videohilsen av en av de som har vært tilsynsmenn her i kirken for oss.

Ingen ringer deg enn Egil Svartdal, selveste postoren som mange over landet har et forhold til. Og han har gjennom disse årene gitt oss veiledning og hjulpet oss å holde den svarende sti og blikke og feste på Jesus og være en sunn og god kirke. Det var morsomt. Vi hadde ikke klart det uten han, vet du. Så her får vi en videohilsen fra Egil.

Kjære Salt, gratulerer med 20 års jubileum. Er det mulig? Jeg hadde jo gjort alt det jeg kunne for å prøve å friste og lokke Øystein til å komme til Oslo som min medarbeider, men han sa høflig at... det var ikke en av de fem punktene han hadde tenkt å vile i besitt til. Og hva det var, det har vi sett siden.

Jeg bare sier gratulerer. Jeg fikk være med på det aller første møtet på Å-skole, som var liksom selve innvielsen av det. av det som ble kalt Bergenskirka. Og der hadde de tatt med seg både Osvald, Innstebø og meg. De hadde ikke smelt med dørene, de hadde ikke bruket av grenene fra treet de kom fra, men ønsket virkelig å ha velsignelse og tilknytning til pinsbevegelsen, til det dere kom fra.

Og det tror jeg har vært en velsignelse for dere. Og det har vært en velsignelse for oss. Jeg har jo sett den kulturen dere har, at dere... ikke på noe tidspunkt har hatt nok med dere selv, men at dere har deltatt, engasjert dere i nasjonale konferanser, i regionale konferanser, og nå også deler Øystein med resten av oss og landet.

Det ber jeg om at Gud skal velsigne dere tilbake for. Det er noe med at den som har fått mye, den skylder mye, men jeg ber også om at dere skal bli veldig rikt velsignet for alt dere er å gjøre i de neste årene. Takk, og Gud velsigne deg her. I Isaiah 43 minner Gud oss om tidligere store ting han har gjort, før han går videre til å si vers 18. Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før.

Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det frem. Merker dere det ikke?

Ja, jeg legger vei i ørkenen, elve i ødemarken. I 2015 så skjedde det som meg og mannen min Ariel overhovedet ikke var forberedt på. Vi trodde vi skulle være på Sørland resten av livet vårt. Men så opplevde vi at Gud kalte oss til å plante kirke i Trondheim.

fra Sørlandet til Trondheim. Og det var ganske paradoksalt for oss, for vi syntes egentlig at kirkeplanting var litt tullete. Så det var noe av det mest selvmotsigende som kunne skje for vår del. ble det sånn at vi et par år senere fløttet til Trondheim og plantet Trondheim sammen med en helt fin gjeng.

Og det hadde ikke kunne skjedd hvis ikke vi gjorde det sammen med noen andre. Og hvis ikke det var et lag som på et vis hadde samlet inn midlet sånn at det var mulig for oss å faktisk bruke tida på det som vi skulle bruke tida på når vi kom til Trondheim. Så står vi her nå, sju år senere, og så har kirka vokst, og folk har blitt frelst, og nå har vi startet med en gudstjeneste. Og det er helt sånn absurd å se på. Takk til Gud.

Så sier Gud at vi skal ikke huske de tingene som har vært før. Se han gjør noe nytt. Så i dag når vi feirer denne konferansen her og feirer 20 år, så feirer vi alt det han har gjort. Men vi er ikke fornøyde.

Vi er ikke sånne som skal se i bakspeilet og lengte oss bakover. Vi skal se fremover på det som Gud gjør nå. For dette her er en ny tid.

Han gjør nye ting for oss. Kanskje sitter du her som akkurat nå går med å kjenne at ok, kanskje jeg skal plante kirke. Kanskje Gud kaller noen nå. Det tror vi på. Og i dag så skal vi gjøre det som er det mest fremtidsrettet som vi kan gjøre.

Som kirke og som konferanse. Vi skal ta inn en gave, skamle inn en gave, som er til kirkeplanting. Er ikke det helt betimelig? Ja. Takk.

Takk Øystein og Gina. Takk alle vennerne i Salt. Takk for alle dere som har heia, og som har bedt, og som har vært med å plante de her kirkene i Salt Nordhårland, på Os, på Voss, som har vært trofaste og vært med. Gud sier at han gjør noe nytt.

Det blir bra. Nå skal vi gi. Og så skal vi takke Jesus.

Jeg skal be. Herre Jesus, takk for at du bygger de kirke. Takk at du gjør noe nytt.

Og takk at vi får lov til å være med med det vi har. fra hele landet, uansett hvilken funksjon eller hvor vi er, Jesus, så sier du at vi kan få lov til å legge ned vårt eget og gi det til deg, og så kommer du og blåser på det, og så gjør du noe nytt og noe stort og noe mye mer enn det. det vi ber om og kan forstå. Jeg takker ditt hellige navn, og jeg ber deg for den gaven nå som er til kirkplanting. Jeg ber deg her om at det skal bringe frelse til dette landet.

I Jesu navn. Amen. Du kan gi på VIPS, folkens. Gi vei.

Teksting av Nicolai Winther Denne klassen stiller gitarren sin. Denne låten som kommer nå blir kanskje litt nostalgisk innimellom. Men det handler om at fra vi begynte, så var det vi ønsket å gjøre, det var å peke på Jesus. Og denne låten her, det er faktisk den første låten som vi skrev i salt. Veldig enkel.

Vi kom vel på en gudstjeneste, rett før en gudstjeneste så hadde vi noen linjer som vi ville skrive ned. Og så kom Sigurd med gitarren, så det ble ganske sånn slett her. Jesus, Jesus, Jæ vil opphøye deg, å ære deg med en sang.

Jesus. Jesus, jeg vil oppføye deg og ære deg med min sang. Og jeg kommer for deg, Gud, som jeg er.

Jeg vil løfte min lovsang opp til deg. Det er hva jeg har å gi. Jesus, ha jeg.

Jesus, jeg vil lovføye deg, og ære deg min sang. Åh, Jesus. Jesus, jeg vil opprøye deg og ære deg med min sang. Så jeg kommer for deg, Gud, som jeg er. Jeg vil løfte min lovsang opp til deg, det er hva jeg har å gi.

Og jeg kommer for deg, Gud, som jeg er. Jeg vil løfte min lovsang opp til deg, det er hva jeg har. Liv til deg, som er alt til deg, som er alt til deg, som er selve livet til deg. Som er alt til deg, som er alt til deg, som er selve livet. Ja, alt var mye bedre før, når de sang litt roligere sanger.

Nå har de ikke annerledes å følge med på tekst, når vi slapper å klappe så rart. Det bør dere tenke på, dere unge som skriver nye sanger nå for tiden. Litt av et jubileum, og fantastisk å være her og høre Rebecca og Ariana lede.

Ariana er jo datteren min, og Rebecca er jo da den som vi på en måte rekruterte. Radio, jeg og en kamerat fra Rogaland, en hendelse nede i Berlin. Vi var på tur på en ledersamling med Ariel og Rebecca.

De var pastorer i Indre Agder, og alle respekt for Indre Agder, men det bor ikke så sykt mye folk der. Og vi syntes at de var sånn kjempetalent med det de holdt på med, så vi sa til dem at kanskje dere reiser til en større by og tar i et tak, sånn som vi andre må gjøre. Og Ariel ble fornærmet på oss, sant?

På den tiden var han ganske umoden man til Rebecca. Og han sa, hvem skal bry seg om den ene inndraget, hvis alle skal gå til byen? Og kameraten min fra Rogaland, han sa, Drid i den egne går for de 99. Faren med sånne uttalelser fra predikanter i Pinsebevegelsen er at det fort kan bli lære ut av det. Så vi har korrigert det da, og dere har også korrigert bostedet, og vi er så stolte av dere og glad for det arbeidet som dere gjør.

Jeg skal få skynde her i løpet av de neste minuttene, men først skal jeg si... også hjertelig velkommen til to personer aller først, og det er altså våre tilsynsmenn. Vi har altså da Carl Ingetangen som er her, og Scott Wilson som nå holder på å få hjelp her. De kommer å reise dere opp og snu dere rundt. Scott Wilson, Dr. Wilson, please stand.

De har virkelig stått på og hjulpet oss opp igjennom årene og holde kursen på tingene. Og så så jeg også at min medpastor og medgründer her for 20 år siden, Øyvind Haugland, også kom inn i rommet. Du har foreist deg det går. Øyvind har bidratt til mye av læren her.

Et av de viktigste tingene han etterlåt seg var ordtaket «Dette går ikke! » «Nei, dette går ikke! » Så vi er så takknemlige for alt dere har gjort sammen med oss. For tiden så er Øyvind leder i Filafia i Kristiansand, så vi er veldig glad for det arbeidet som har stått der. Alright.

Tenåringer, ungdommer, er dere klare? Nå er jeg voksen, sant? Og så er jeg voksen, og de har sagt at... at det kommer på TV i kveld, så jeg er helt nødt til å forholde meg til dere, og voksen, og TV.

Så jeg har tiden, de setter alltid tid, de gir tid til meg her oppe, og det blir kortere og kortere tid. Men i dag kan jeg få litt ekstra tid, for det at jeg har lyst til å dra noen litt lengre linjer. Går det bra? Så hvis jeg nå får lov til å dra noen litt lengre linjer, så lover jeg deg i løpet av det neste, at dette skal være ganske interessant. Og for mange av oss, så skal det også bli en...

en forståelse av ideen rundt hvordan de tenker og driver i kirken var, og jeg håper at du vil ta til denne læringen. Går det bra? Jeg ble spurt litt av journalister her nå de siste dagene om hvorfor startet dere salt?

Og jeg har gravd mye i tanken min og tenkt mye på det. Og jeg har lyst til å ta dere med tilbake igjen til 90-tallet. Ungene mine spurte jo meg når de var små, levde du på 80-tallet? Var det din hos Aura da? Altså det høres jo så kjempelenge siden. Man vil jo ha verden.

Verden vår ble helt anderledes på 90-tallet. I 1989 datt Berlinmuren. Og kristne i Norge har bedt for den gamle Sovjetunionen og det vi kalte for jernmuren inn mot Østeuropa. Og vi fikk høre spennende fortellinger om bibelsmuggling og misjonsturer i all hemmelighet som gikk inn i Østeuropa og Sovjetunionen. Så når Berlinmuren falt i 1989 og hele Østeuropa åpnet seg opp så ble verden helt annet.

Helt annerledes. Og jeg husker hjemme der jeg vokste opp, og hos bestforeldrene mine, så fikk vi masse brosjyrer og masse blader hjem i posten som fortalte om store vekkelser, svære møter, mange kirker som ble startet i hele Østeuropa og inn i Russland og i Sovjetunionen. Og denne positiviteten, den smittet over på oss. Her hjemme i Norge så ble det startet mange nye kirker.

Det var skikkelig positivitet for hjemme. Jesus over hele Europa, så la man kjempestore planer for hvordan vi skulle starte masse nye kirker før år 2000. Midt på 90-tallet flyttet jeg og min kone Gina til Amerika for å studere. Vi studerte teologi der. Vi bare forberedte oss og tenkte at vi bare må hjem, og vi må bare gi gass for Jesus.

Når vi bar til Jesus der borte, nede i kjelleren på en kirke som vi jobbet i, så opplevde vi at Gud sa til oss om dere bare gir de Jesus. Så kranglet vi litt og sa, ja, men jeg gir jo de folk Jesus, og ungdom i oppdrag gir folk Jesus, og den misjonæren og den misjonæren. Og så var det som om vi hørte det en gang til, om dere bare gir dem Jesus.

Om dere tar av alt det vi har kledd på Jesus, slik at Jesus får lov til å stå frem sånn som han faktisk er for folk. Da kommer mennesker til å vende seg til han. I studietiden min da jeg var student, så lærte jeg noen ting.

Dette er bare innledningen. Jeg lærte en ting. Og det er at nye kirker når nye mennesker. Jeg vokste opp her i Bergen, og fikk lov til å gå på kristen videregående skole her, og det var der jeg traff hun. Og vi kjenner litt sånn kristen folk rundt omkring, og vi visste at borte nede på Nøst, der er det en veldig fin menighet, og der er det de familien som går i den kirken.

Og der borte i... I den andre gaten der, der er det de familiene, og oppe i den kirken er det de familiene. For over år så blir det sånn, dere, at menigheter blir en sånn kjerne av noen familier eller ledere som gjerne blir utgjør den menigheten. Og så fikk vi sånn på hjertet vårt at, ja, men hva med alle de som ikke har vokst opp i en kristen menighet da?

Hva med alle de som ikke har en kristen kulturbakgrunn? Hva med alle de som ikke forstår når vi sier «merch»? Jeg skjønner knapt hva vi sier «merch». Jeg bare tenker, nå sitter Ola og Karl. Kari hjemme der på Kanal 10 og googla.

Vi må googla match. Du kan matche for noe. For vi bruker av og til så mange rare ord i kirken.

Du aner ikke hvor mange rare ord vi bruker i denne kirken her også. Det var en periode de blandet engelsk og norsk mye her. Å se noen, det er å spotte noen. Så liksom, spottet du de? Dette er en kirke.

Vi driver ikke å spotte folk i kirken. Så vi har jobbet masse med blandingen mellom norsk og engelsk. Engelsk og... Mange har hørt meg fortelle dette før, men vi hadde fullstendig krise her. En juni, nå er det en intern i kirken, skulle skrive om avslutning for smågruppene våre.

Og smågruppene våre het Life tidligere. Og så skriver de, det blir Life-avslutning etter møte. Med henging. Og da sier jeg, det går ikke.

Vi kan ikke drive oss påtte og henge i kirken. Vi er nødt til å... Og du vet, de som er vokst opp uten en kristne kulturbark, grunn, de står på en avstand, så vi bare bestemte oss for at vi har lyst til å starte en ny kirke.

En annen ting som vi lærte når vi var i United States of America, når jeg satt lente over bøkene mine der, det var at jeg lærte det at du kan starte en ny kirke og bygge en ny kultur, eller så kan du endre en etablert kultur. Og jeg har så stor respekt for gamle kirker og etablerte strukturer, men for min personlighet så passet det faktisk best å etablere noe fra grunn av. Og så lærte jeg en annen ting, og det var det at vet du, hvis du klarer å være i den samme menigheten i 15 år, og det går bra når du kommer til det 15-året, da går det mest sannsynlig bra mange år etterpå.

Så for fem år siden så pustet jeg lettet ut, fordi at tingene gikk ganske bra etter 15 år her. Og så lærte jeg en annen ting. Jeg lærte det at hvis du skal bygge en kirke, så er du nødt til å gjøre det sammen med... et godt lag av andre mennesker. Selv middelmådige pastorer, lærte jeg i pastorboken min på studiet, selv middelmådige pastorer kommer til å klare seg bare de holder ut lenge nok.

Og det tenkte jeg, det må jeg gjøre. Jeg må bare holde ut lenge nok. Så lærte jeg av kineserne at bak enhver sterk mann står det andre sterke menn. Og kone da. Men altså, hadde ikke det vært for laget, så hadde det aldri gått.

Og jeg har lyst til å bare si det. Nå har jeg og Gina vært i avisen og rundt omkring og får mye oppmerksomhet på 20-årsjubileum. Men denne kirken her hadde aldri vært det den er uten det fantastiske. fantastiske pastorslaget som leder her i Bergen.

Sigurd og Daniel og Elisabeth og Mari og Elisabeth og de fleste heter Elisabeth her. Og alle de frivillige lederne våre. Så jeg vil at vi skal gi en kjempetakk til dem for det arbeidet som de gjør.

Det jeg skulle lyst til å snakke med deg om i løpet av de neste minuttene, det er løsningen på den store gåten, som vi er nødt til å løse, også i vår samtid i Norge, nemlig, hvordan er det Guds rike kommer? Dagbladet for noen år siden, at nå skal Guds rike legges ned. Og rapportene og profetiene fra folk som står langt ifra kristen, tror om at dette går jo ikke lenger. Når folk blir mer rasjonelle i hodet sitt, så kommer de til å slutte å tro på Gud. Det har vist seg å bli motsatt.

Verden er et veldig religiøst sted. Mennesker tror, men vi er nødt til å se for hodet vårt rundt hvordan det er Jesus faktisk sier at hans rike kommer. Og her er løsningen.

Dette kan du godt skrive ned hvis du tar notat da. Markus kapittel 4 gir Jesus en klinkende klar beskrivelse for hvordan rike hans kommer. Og det som er dette er at en så mann gikk ut for å så. Flere lenge nilser i...

i Markus kapittel 4, forteller oss at måten Guds rike vokser på, det er at man tar tak i Evangeliet er altså ord om Jesus, og så sår man det i et miljø, og når man sår det i jorda, så vokser det opp, og så blir det, og jeg bruker mange ulike lignelser, det største treet av alle, det bærer grøde av seg selv, og det kommer masse frukt av det. Så, det vi kan konkludere på dere, det er at når vi forkynner evangeliet om Jesus til mennesker, da har Gud lovt at det skal. vokse. Vi fikk jo mye kritikk i begynnelsen når vi begynte denne kirken her, sant?

Folk sa til oss at ja, er det sånn markedsføring nå, er det sånn bare sånn blinkende lys og voldsomme sanger? Dere hørte jo akkurat en sånn sang, var ikke så voldsom den sangen der. Teksten var voldsom, men rent sånn ja, det var ikke akkurat blikster og dunder og magiske under, så vi sa på 80-tallet.

Men det som skjer, det som skjer, det er det at vi har hatt en klinkende regn tro på. At om vi deler evangeliet om Jesus, så kommer det til å vokse. Og jeg lærte av en i tilsynsmannen her, for mange, mange år siden, at en ting er at Guds ord blir sådd, men ansvaret som vi har, det er at det er et godt miljø det blir sådd i. Når vi bygde vårt første hus på Sørrede, så skulle jeg lage til plen, og jeg kommer fra bondeslekt på begge sider, og ønsket egentlig å bli bonde når jeg ble stor. Jeg har ikke slått det fra meg enda.

Men det jeg har så stor respekt for, Bøndar, og en av hobbyene mine er faktisk å besøke landbruksbygninger og se på driftsbygninger og traktorer når jeg er på reise. Neste uke skulle jeg egentlig til Dallas i Texas på en ranch en hel dag, men det ble avlyst. Så hvis du har et gårdsbruk, så kommer jeg til et gårdsbruk nær deg.

No problem. Men jeg skal altså ut i denne hagen. Det er august.

Og der feiler jo jeg på å prøve, ikke sant? Du så jo ingenting i august. Men hvis du har en kone sånn som jeg har, så er alt mulig for den som tror. Og du vet, monsun begynner 1. august og varer gjerne til 31. juli neste år.

Så jeg er altså ute der, kjøper så mye plenfrø. Jeg var oppe på plantasjen og kjøpte så mye plenfrø. Jeg trøkte så mye plenfrø inn i den plen, at den var som en gjennomdopet russisk turnar fra 70-tallet.

Det var et hav av plenfrø. nede i den marka, og jeg fikk det ikke til. Fordi det ble jo kaldere og kaldere utover våren.

Og så glemte jeg hele greien. Jeg spurte fruen om hun kunne se den andre veien. Men i slutten av april, året etter, så var det grønt overalt i den hagen. Det var ikke fordi fruene hadde endret seg, men det var fordi temperaturen... I jorden hadde det endret seg.

Og det dere, det er noe vi skal gjøre noen ting med. Ja, da vi skal dele evangeliet om Jesus. Men vi skal dele evangeliet om Jesus.

Vi skal så disse frøene ut så mye som vi kan. Men vi skal også sikre at det er en varme der. At det er et jordsmann der. Og at det er et miljø og en atmosfære der som det er mulig å ta imot evangeliet i. Det er hele saltprosjektets idé.

Det er sånn vi har holdt på. i disse 20 årene. Og jeg skryter litt når jeg sier det, men vi har hatt færre enn seks søndager som jeg har registrert, hvor det ikke har vært nye folk her. Det har føltes som å preke til en parade gjennom årene, men vi har lyktes med å bygge en åpen kultur hvor mennesker som ikke tror så mye har i alle fall fått en sjans til å få en berøring med evangeliet om Jesus.

Og dette er noe som vi lærte av det Paulus skrev til menigheten i Korint. Og det skal være teksten vår for i kveld, og så skal jeg åpne den opp etter beste evne i de minuttene vi har til rådighet. Hva er det?

er Apollos, sier Paulus. Hva er Paulus? Jo, det er tjenere som hjelper dere til tro.

Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til å gjøre. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er det ikke noe å verke den som planter eller den som vanner, bare Gud er noe. Han som gir vekst.

Den som planter og den som vanner, de er ett. Men de får lønn etter hvert sitt eget arbeid. For vi er Guds medarbeidere, og dere er Guds åkerland, Guds bygning. I kraft av den nåde som Gud har gitt meg, lar jeg grunnvollen som en klok byggemester en annen bygge videre, men hver enkelt må være nøye med hvordan en bygger.

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvoll med gull, sølv eller edelstener, med trehøy eller halm, skal det en gang vise hva slags arbeid den enkelte har gjort. Og den siste setningen der, den kan holde meg våken om natten. For det det står i den siste setningen er at en dag så skal man kaste en fyrstikk på det vi holder på med. Noe kommer til å brenne opp, og noe kommer til å bli stående.

Og jeg har bestemt meg for en ting. Kjære gode Gud, må du gjennom hele mitt liv hjelpe meg å bygge med en slik kvalitet, med en sånn ydmyghet, og med en sånn skikkelighet, og med en sånn riktig lære, og på en så ordentlig måte at det er godt. for menneskene å være en del av dette fellesskapet og la alt dette vi gjør ære deg og vare for evig. For en dag så skal det som er av tre høy eller halv bare forsvinne. Men det er mulig også å la hans rike komme på en slik måte at det blir stående igjen.

Og det dere har jeg behov for å si litt om i denne åpningstallen på dette 20-årsjubileet, for dette er jo bare en konformant av en menighet. Det er jo ikke så mye å feire i 20 år, ikke sant? Jeg reiste rundt og feiret 100-årsjubileet, og jeg var til og med på 1000-årsjubileet, og det var ikke mange som var med i begynnelsen på 1000-årsjubileet. akkurat den gangen, så de sa veldig åpent at alle skal få gullklokke som var med i begynnelsen, og det var tusenårsjubileum, så det var jo ingen som fikk den. Jeg tør ikke si det samme her, da rykker vi hele misjonsbudgetet.

Men poenget i dette, dere, det finnes... en måte å gjøre denne jobben på i fortsettelsen. Så i kveld så feirer ikke vi bare det som ligger bak, men vi ser fremover til det som kommer.

Min klokke ringer hver eneste dag klokken 09.38. Jeg har skrevet litt om det i aviser og forsøkt å få med hele Pinsebegelsen i Norge på å gjøre det samme, for i I Matt. 9, 38 står det at vi skal be høstens Herre om å sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.

Jeg tenker ofte på det verset der, for jeg kjenner på et sånt ansvar for å få tak i nye menighetsplanter. og nye evangelister og nye ungdomsledere og nye pastorer, men jeg får det ikke til. Og da må jeg stirre på det verset der, og så må jeg si det er han som er kjefen.

Det er hans høst. Det er hans oppgave. Det er hans bestilling. men jeg kan hjelpe til å be om at arbeidere skal komme ut. Jeg hadde knekt ryggen for 10-15 år siden hvis jeg ikke hadde skjønt det, at dette handler ikke om mine prestasjoner, men det handler om å rett og slett bare leve for han som er den som har bestilt dette.

Et annet vers som jeg ofte må lene meg på, det er et vers fra Apostelens gjerninger 13. En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, så sa den Hellige Ånd, ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå tilbake. til den oppgaven jeg har kalt dem til. Og jeg elsker det verset.

Fordi det der tar Gud selv ansvaret for dette greiene som vi syssler med. Du vet, grunnen til at pastorer og evangelister og predikanter og bibellærere bukker under, det er at man begynner å bære for mye av vekten og ansvaret selv. Jeg har lyst til å si til denne menigheten her, vi tjener en Gud som rekrutterer oss å hjelpe til, men han er eier av dette prosjektet. Det er større enn oss, og det er større enn våre liv.

I min personlige bibellesning så var jeg ute i ørken med Moses her forrige dagen. Og det var veldig interessant å så lese om når Moses tok med seg et folk fra Egypt inn hen imot det lovede land. Han tok de ut av 400 år med fangenskap. Men når de møtte motstand ute i ørken, så sa de, har du tatt oss hit for at vi skal dø, eller? Og så sier de, vi kunne heller sitte der hjemme og hatt fredagstacoen vår og vært slaver og hatt det greit i Egypt.

Bedre det enn å dø her ute i Jørgen. Altså, han har akkurat ledet dem til frihet. Men de glemte den friheten de hadde fått og lengte tilbake.

Sånn har jeg tenkt på noen ganger. Litt kjelesokk for meg selv å si dette. Dere altså, jeg er veldig glad i dere, men jeg har måttet forholde meg til i ett og samme møte.

Det er for høyge lyd, det er for låge lyd. Jeg har måttet forholde meg til hvor er ungene henne? Det er for mange unger her.

Og det er ikke bare rogerlendingen som klager, men jeg klarte ikke noen annen dialekt akkurat nå. Jeg får høre sånne ting som er liksom, du snakker for fort, da er det sted du tar liv av tolken, det er kanskje riktig. Men det er ganske spesielt å møte folk som har blitt med på en reise utover, men som så raskt lenker tilbake igjen til sånn som det var tidligere.

Og en av de tingene som vi har lært oss, vi som jobber med dette, det er at hvis vi har pekt den veien, da må vi bare fortsette å peke. den veien. Fordi at den samme uken som vi hører at det er for høy lyd og for lav lyd, for mye unger og for lite unger, for mye og for lite av alt mulig annet, det er den uken vi fortsatt skal planlegge. Vi skal fortsatt planlegge talen vår. Vi skal fortsatt be for menigheten å gå på sykebesøkene.

Og vi skal fortsette med det som vi skal fortsette med. For saken er den, det å lede er ganske krevende. Teksten Paulus skriver til korinterne her, handler ikke om at ledere betyr nothing.

Jo da, du trengte en Paulus, og du trengte en Apollos, og du trenger en Moses, og du trenger en Ariel, og du trenger en Thomas, og du trenger en Marit og en Irene. Ledere er viktig, men ledere må forstå seg som tjenere under Guds store visjon. Ute i ørken der med Moses.

så klagte de for de hadde ikke mat. Hvor er McDonaldsene henne? Gud fikser manna fra himmelen. Jeg ble litt sterk for meg der, for jeg leste om hvordan de fikk mat, at de fikk mat om morgenen.

Og så er det veldig interessant at Gud satte dem på prøve ved at dere skal fortsette å gjøre dette arbeidet, dere skal fortsette å bygge denne menigheten, dere skal fortsette å plante denne menigheten, dere skal fortsette å gjøre det, og Gud skal passe på dere. Og så sanket de noe som heter manna. Og de som sanket for mye, hadde ikke... mer enn de trengte, og de som sanket for lite, de manglet ingenting. Og hvis de sparte det til dagen etter, så ble det makk i det. Og det er akkurat som om Gud legger inn i selve logikken av å overleve på reisen for israelsfolket, så lar han inn tanken om at jeg passer på dere på denne reisen.

Og opp igjennom årene så må jeg si at jeg har vært så takknemlig for at salomfolkene Vi har ikke flere ledere, så har vi hatt greit med ledere. Folk har sagt at vi ikke har flere trommelser, så har vi plutselig 11 trommelser. Vi har ikke flere på kis, og plutselig står det en kis på kis. Folk sier til meg at vi ikke har mer penger, og det har for så vidt vært sant hele tiden, og jeg har ikke nok penger.

Men det at Gud tar ansvaret for det han bestemmer, stiller, er hovedpoenget i det budskapet som Paulus gir til menigheten i Korint. Vi er Guds medarbeidere. Dere er Guds åkerland og Guds bygning. Opp igjennom tidene dere så har det vært ganske mange eksperimentelle forslag på at vi trenger ikke at noen styrer systemene og passer på bygningene og ordner med dataprogrammene og leder oss.

Alt kan være det. organisk å gå til av seg selv. Jesus elsket å snakke om landbruk, det er derfor jeg liker han så godt. Han elsket å snakke om det organiske, men Paulus han var urban, så han snakket om byene. Og dette er ganske interessant det som står i denne teksten.

Dere er Guds åkerland, og dere er Guds bygning. Det er altså to sider av det å fungere som en menighet som er viktig. Jeg skal love deg en ting. Vi tror ikke det er mulig å organisere til liv.

men vi tror det er mulig å organisere det livet som er der. Og for oss som kristne å balansere det som er organisk og naturlig, og det som er organisatorisk og riktig, det har vært viktig for oss opp igjennom årene, og vi tror også på det i fortsettelse. Når jeg skulle formulere visjonen for denne menigheten i 2003, så var vi veldig opptatt av på det tidspunktet, at vi må først analysere Ola og Karin Norman. Og en av de tingene som ble veldig klart for oss i den perioden, det var det at nå er vi på vei inn i en periode hvor den generasjonen som er ung kommer til å bli i stadig større grad opptatt av sin egen frihet og sine egne meninger og sine egne individuelle liv.

Og de 20 årene som ligger bak oss, de har vist at det har bare økt i styrke. Dette at... Ola og Kari forstår seg selv som et individ mer enn en del av et fellesskap. Det er også noe av grunnen til at ensomhet er så fremtredende i samfunnet vårt i dag, men det forandrer ikke det faktum at nordmenn er veldig opptatt av sin egen frihet.

Og derfor så skjønte vi det mens mine besteforeldre og mine foreldre alltid tok ansvar for de på gårdsbruket eller de i gaten. altså vi tok alltid med oss folk, for vi var fellesskapsorientert, så lever vi nå i en tid hvor stadig flere av oss er opptatt av bare vår familie, eller bare oss selv. Så det var gjennom den linsen vi så på oppdraget av å bygge salt. Vi tenkte, hvordan skal vi bygge en kirke som tar hensyn til at folk nå for tida er opptatt av livene sine, først og fremst.

Så vi sa, vår livsvisjon, vår livsvisjon, det er å lede mennesker til et nytt og bedre liv i etterfølgelse av Jesus. Og vet dere hva? De første syv årene i denne kirken, fra 4 til 11, så snakket vi bare om det. Vi snakket bare om, liksom, folk her, kom an, vi bygger ikke en så travel kirke at vi ikke får tid til å være med på firmafesten. Vi bygger ikke en så travel kirke at vi ikke rekker å være i nabolaget og på idrettslaget. Og i sju år, sju år!

Så øvde vi oss. Vi øvde oss på å være litt mer til. Du vet, saken er den at vi er først og fremst skapt som mennesker.

Kirkefaderen Erneus sier det. Gud, der finnes det et levende menneske. Du vet, det å være jorda, det handler om å ha Jesus i hjertet, men leve her i dette samfunnet. Gå på jobben, være med i foreningen, spille i idrettslaget, være med i kulturen.

Det å være her er ikke galt. Det å være her, det er noe som Gud vil for oss. Og i syv år så jobbet vi med det. Det var en krevende periode for meg, fordi at jeg synes ikke at menigheten vokste raskt nok. Jeg vil ikke se på talene som Sigurd har over statistikken fra den tiden, fordi at de var langt under det jeg forventet.

Jeg ba om tilgivelse for alle mine søndere og begynte på gina sine. Og det var en krevende, men i syv vår jobb er det. Og i det 11. året så sendte vi ho damene, Tonje som sitter der, sammen med 35 stykk, ned på kvarteren for å starte gudstjeneste nummer to. Og den høsten så dobblet vi antallet i kirken, og de neste årene frem til 2018 så plantet vi altså da seks nye menigheter rundt omkring. For da gikk vi over i den delen av vår visjon som vi kaller for vår menighetsvisjon. Vår menighetsvisjon er å bygge en sterk og stadig voksende lokalmenighet som kontinuerlig ekspanderer til nye nettverk.

nettverkeområder, gjennom multiplikasjon av vårt kall, og vår kultur, og vårt menighetsfellesskap. Og det høres jo veldig kristelig ut, og veldig teknisk ut, men det er basically dette. Når Sara og Vegard dro til Voss for å ta over en menighet og bygge den, så sa vi, Sara og Vegard, det bor 14.000 mennesker på Voss, som Lars Brunheim sier, skulle tro det stod i gamle testament at det bare skal bo 14.000 her.

Dere trenger ikke å bygge en kjempestor kirke, men ha hjerte for den ene. Bygg en menighet for 140 40 stykker oppe der oppe, 1% av bygda. Er vi en menighet for 1% av bygda, så er det bra. Denne måten å tenke på lover deg, eller profiterer at i de neste årene så skal vi ha mer av det. Vi skal si litt om det i morgen, men vi tror på nye menigheter på nye steder. Så i 2019 så fikk vi muligheten til å kjøpe dette bygget her, og vi følte at det falt på plass vår større visjon som å være et senter for nyskapning og utrustning og trening så at mennesker finner og fyller den plass som Gud har tenkt for dem.

Og slik ekspanderer Guds rike lokalt, nasjonalt og globalt. Dere skulle vært på det eldste rådsmøte når jeg var 28,5 år gammel og hadde et teppe med vokse i håret og slimme jeans. Eller forresten, det var på den tiden det fortsatt var. Det var store jeans der, Balken, på den tiden. Og så ble det slimme, og nå er det store igjen.

Altså, ja, i alle fall. Og jeg sitter, vi skal ekspandere Guds rike lokalt og over hele verden, når vi bare skal. Vi er det beste som har skjedd siden oppskjertbrød for å si det på den måten.

Og så var det en av de eldre som satt der. Han lignet slående lik Knut Hamsun. Det var voldsomt. Men når vi kom hit, når vi kom hit og flyttet inn her, så bekjente vi at nå bare faller det på plass. Det er et senter for nå kan vi ha bibelskolen, og så kan vi trene folk, og så videre.

Men det jeg har skjønt, det er at det er nye folk som har kommet inn i denne kirken, og du kommer ut av saga vår. eller Hedmark-toppen folkeskole, og du har vært i kristnebobler i hele livet ditt. Men jeg utfordrer deg. Kristnebobler, det er et greit sted for de som har lyst til å være innenfor beduhusets vegger.

Men det å være en kristne, det å være i berøring med den verden som Herren elsker. Så jeg utfordrer deg, hvis du trenger å gjøre noen utfordringer med deg selv, til å... Til å sprekke den boblen og være i berøring med de på jobben din, og de i vennekretsen din, og de i foreningen, for å være med å gi Jesus videre til deg.

Ta den utfordringen på dette 20-årsjubelet. Jeg vil så utfordre deg, du som gjerne er her, og du har fått mer enn nok, og du bare kjenner at du har fått mer enn nok, litt som jeg har hørt det før, jeg har fått mer enn nok, det går faktisk an å flytte til et annet sted og være med å starte en ny kirke. Fordi at det å flytte til et nytt sted, det er en fantastisk, krisp, nybegynnelse.

Jeg husker når jeg Elisabeth og Brian de er vel der jeg spurte Sara hvem vil du ha med deg på voss nei Elisabeth og Brian hadde vært kjekt så sier hun bare spør om de kan møte meg på bønderommet for det er ikke lurt å møte dem på kontoret man gjør det på bønderommet så kommer de opp der de der to så sier jeg hva tenker du å gjøre når du er ferdig på medisinstudien Elisabeth nei vi skal vel flytte hei hjem til Sørlandet. Ja, hvorfor det da? Det er det vi gjør på Sørlandet. Og jeg bare, ja, men har du fråget Jesus om dette?

Og så var det en som spilte piano rett bak. Og så hadde Gina sånn tamburin, ikke sant? Men du bor jo fortsatt der oppe, og hvor mange barn har du? Tre?

Ja, og du kan få mange fyre. Men altså, det å plassere seg, de var jo åtte stykker som flyttet opp der, og nå er dere, ja, jeg uler meg unger for å si det sånn. Men det er jo så fantastisk å se at det går an, du vet jo en ting, å få Guds kjærlighet til seg.

Men jeg unner alle i dette rommet å få lov til å være med og kjenne at Guds kjærlighet kommer gjennom oss. Til annet. andre mennesker. Det Paulus sier til korinterne, det er at Gud, Gud tar ansvar for veksten. Vi må bare plassere oss selv som de tjenerne som er medarbeidere i å se at veksten går fram.

Og det dere, det er det salt handler om. Og så kan det ikke legges noen annen grunnvoll enn den som er lagt. Og det er Jesus Kristus.

Venner, folk ler litt litt av kristne. Når jeg var unge på 80-tallet, så brukte folk å skrive på buskjordene, Jesus er svaret. Og så kom det noen litt tøffere rettet på, og så skrev de, men hva er spørsmålet? Man kan le av folk som tror på Jesus, og man kan tenke at vi er ganske naive når vi synger til dette Jesus-navnet, og vi synger om Jesus, og vi ber til Jesus, men saken er den der at Bibelen lærer oss at i det navnet, så er hele gudommens fylde helt til stede i det ene navnet Jesus, som kan sies av analfabeten og den mest intellektuelle, som kan uttales av spebarn og av eldre på eldre sentere. Det navnet Jesus holder i seg alt det som trengs for at mennesker kan bli frelst og få et nytt liv.

Og jeg vet at en dag skal noen kaste en fyrstikk på alt det som vi har bygd. Ikke det er viktig at saltlogoen står over dørene. That's not my agenda. Mitt poeng er bare at det vi gjør må være bygd sånn på Jesus.

At når noen kaster en fyrstikk på det, så brenner det ikke opp. For jeg er dypt bekymret for at når vi bytter ut Jesus med andre attraksjoner for å samle, som om det er andre ting som skal være mer attraktivt å gjøre kirke ut av, enn navnet Jesus, så får vi problemer. Og derfor er jeg ganske så...

confidence, som det heter på utlandsk, jeg er ganske trygg på det faktum, dere. At den kirken som tør å holde Jesu navn høyt, den kirken som tør å preke Jesus, den som tør å løfte fram Jesus, den som tør å tilby Jesus, og det kan noen ganger være sånn at jeg får en bremse i hjernen min når jeg sier det, men når jeg slipper det løs i rommet, så er det en kraft i det som forandrer. Og vi kommer aldri, aldri til å bytte ut Jesus.

Vi har sånn friluftsliv-kirke. eller sånn kulturkirke, eller sånn håndarbeidkirke, eller sånn kor-kirke. Stå forresten i Bibelen, du skal ikke drive i kor.

Og alt dette grenser vi holder på. Hvis du bytter ut han som er i førsteplass, så får du problemer med det som... samler kirken.

Derfor så ser vi verdt nå over at den kristne kirke går fremover. Men det er der hvor det er avklart at det finnes ingen annen grunnvoll enn den som er lagt, og det er Jesus Kristus. Det er han vi synger til, det er han vi ber til, det er han vi oppdrar ungene våre til å følge. Det er han vi roper til når livet stormer, og det er han som får det til å legge seg. Det er han vi legger som grunnvalg når vi bygger nye kirker.

Ja, det er bare sånn en markedsføring. og sånne greier, og sånne veldig kule og unge folk, og sånn, nei, nei, nei, vi tror jo, så vi er, virkelig sier vi, bønder vi. Vi er sånne folk som bare, vi har skjønt sammenhengen, men om å så det såkornet, men å bygge varmen nok i den jorden, jorda til at det faktisk går an å vokse. Skal vi reise oss opp og så be vi sammen. Herre Jesus, vi takker deg.

Takk, Herre, for evangeliet om Jesus Kristus. Takk for dette budskapet som er like sterkt, like kraftfullt, like livsforvandlet i det globale syd som her oppe i nord. Herre, takk at navnet Jesus i en sekulært land som Norge er like sterkt som som det er de andre stedene i verden hvor den kristne kirke fosser frem i størrelse og innflytelse.

Herre, vi gir oss i kveld til deg. Og vi omvender oss, Herre, fra enhver mulighet til å la andre ting havne foran din oppmerksomhet. Jesus, lær oss å peke på deg.

Lær oss å fokusere på deg, og lær oss å gi deg, Jesus Kristus, videre til andre. Og før vi synger en sang her nå, så skal jeg spørre deg, hvis du er kommet hit i kveld, og du enda ikke har sagt ja til Jesus, at det grunnlaget du kommer til den kristne kirken på det er at foreldrene dine er en kristen eller at en venn har tatt deg med eller dratt deg med eller at du bare ikke har falt på plass med den vissheten at du vet at du vet at Jesus er her i ditt hjerte så vil jeg gi deg en mulighet å si ja til Jesus her kanskje vi lukker øynene våre selv om det er litt sånn vi har fått billett for å komme hit så kjenner jeg hjertet mitt at jeg skal gjøre dette her i kveld hvis du er her og du ikke kjenner han så lærer Bibelen oss det takk At det er mennesker som sier, jeg tror på deg, Jesus, med sin munn. Det er mennesker som skal regnes som et Guds barn. Vi skal være en kristen bønder.

Men for at jeg skal vite hvem jeg ber for, kan du bare få se ut her. Hvis det er deg, og du sier, jeg velger Jesus i kveld. Det er han jeg velger.

Jeg velger at Jesus skal bo i hjertet mitt. At han skal tilgi meg for mine synder, og jeg skal bygge livet mitt på det grunnlaget. Hvis det er deg, alle øynene lukket, kan jeg få se din hånd hvis du er her.

Og du sier ja til Jesus i kveld. Kan jeg få se deg? Takk, Jesus.

Takk, Jesus. Tusen takk skal du ha. Takk Jesus.

Er det flere som sier ja, det er meg. I kveld bestemmer jeg meg for dette. I kveld tar jeg beslutningen av at Jesus skal være grunnvollen for mitt liv.

Ja, du må få din utdannelse, du må få ditt kjærlighetsliv, du må få din familie, men det finnes ikke noe annet grunnvoll å bygge livet på enn Jesus Kristus. Jeg spør en gang til, hvis det er deg. Skal du få lov til å være med i en kristenbønn her.

Skal vi be sammen. Du er dere med, og så ber dere etter meg. Kjære Jesus, takk at du kom til verden for å redde meg. mennesker for å redde meg.

Jesus, jeg tar imot din tilgivelse, og jeg velger å kalle meg din. Takk, Jesus, at du tar imot meg. Amen.

Noen lovsanger her sammen. Og så vet jeg at vi skal ta og åpne opp her borte. Hvis det er noen som ønsker at vi skal be for deg i kveld også, så gjør vi det. Vi åpner opp her borte og gjør det hver gudstjeneste.

På den siden. Altså på den siden. Og så synger gjengen her. Følge, hvor kan vi gå? Finnes det hvile, hvem kan forstå?

Jesus, den sanne, er neste vei. Lær oss å følge, stole på deg. Du elsket oss, før vi kjente deg.

Du ser oss om vi er, du ser oss om vi er. der vi er. Vi trenger deg for en gang og to. Da din kjærlighet tar over, kommer han ledes på din vei. Om vi ikke ser, på utsiden blir stort.

Kom og vis oss hvem du er. Kom og vis oss i ditt ord. Omvike seg.

Faktum blir stor. Det danser lyset på oss, min ås på at du er meg. Du elsket oss før vi kjente deg.

Du ser oss som vi er Du ser oss der vi er Vi trenger deg for det tror Din kjærlighet over kommer lettest på Du er vår fred, du er vår styrke, du er konstant, alltid den samme løften står fast. Når du består, hvor steg er det plass? alle som tror.

Du er vår fred, du er vår styrke, du er konstant, alltid den samme løfte står fast. Når du består hos deg er det last for alle som tror. Stans, vi dans sammen, det er sånn vi snarere vil.

Før vi kjente deg Du ser oss som vi er Du ser oss der vi er Vi trenger deg Våre redning og vårt håp La din kjærlighet ta over holdet oss på til deg. Fortsetter å løse. Vi har benytt muligheten. Nå har vi konferanse, nå har vi hørt fantastisk om tidligere. Vi tror det som ligger foran.

Og Gud har fremtid, han har håp for oss alle sammen. Nå har vi hørt sunget om løften. Som vi kan få lov til å stå på. Benytt muligheten til å bli velsignet.

Hvis du er syk i din kropp. Hvis du er sliten. Hvis du har depresjon eller angst. Benytt muligheten til å bli bedt. Jeg ønsker at man skal legge sine hender på deg.

You have all my attention I will linger and listen I can't miss a thing Lord, I know my heart wants more of you My heart wants something new So I surrender all All I want is to live within your love Be undone by who you are My desire is to know you deeply Lord, I will open up again And throw my fears into the wind I am desperate for a touch of heaven Uhoh Uhoh Uhoh You're the fire in the morning You're the cool in the evening The breath in my soul You're the life in my bones There is no...

Transcript for:Feiring av 20 år med Salt

Transcript for:
Feiring av 20 år med Salt