Hva er det beste liv for mennesker? Hei, jeg heter Anders Nes. Her kommer en liten video om lykken ifølge Aristoteles.
Hva er det beste liv for mennesker? Er det et liv med masse penger eller berømmelse? Er det et liv fullt av nytelse og herlige opplevelser?
Et aktivt samfunnsengasjert liv, hvor du gjør en positiv forskjell for samfunnet ditt? Eller kanskje et liv dedikert til å utforske verden og forstå den bedre? Dette spørsmålet om hva som er det beste liv, ble stilt med stor iver for over 2300 år siden av Aristoteles.
Det er faktisk utgangspunktet for hele hans etikk. De fem svarealternativene som vi har listet opp her, ligger også tett opp til alternativer som Aristoteles tar opp til vurdering. Som vi skal se.
Mener han det riktige svaret er å finne blant disse alternativene? Spørsmålet om det beste liv er på en måte ganske lett å svare på, mener Aristoteles. Vi kan alle være enige om at det beste liv er et liv hvor vi i størst mulig grad realiserer lykken, eller det som Aristoteles kaller eudaimonia. Men dette lett og kjappe svaret hjelper dessverre ikke så mye, for hva er det lykke?
Som Aristoteles påpeker er folk nesten like uenige om hva lykken er som de er, og hva som er det beste liv. Snarere enn å ha svart på spørsmålet om hva som er det beste liv, har vi mer stilt det med nye ord. Hva er lykke? Det korte og kjappe svaret er likevel ikke helt verdiløst. Aristoteles mener det er noen enkle overordnede prinsipper omkring lykke.
som vi alle kan være enige i. Lykke er ikke bare en god ting, blant flere, men det høyeste, nest fullkomne gode. Det er derfor det største mulige lykke innebærer ikke bare et godt liv, men det beste liv.
Hva vil du si at noe er det høyeste gode? Jo, det er et gode man søker bare for dets eget skyld, og ikke som middel til noe annet. Dette setter oss allerede i stand til å utelukke et alternativ fra listen vår. For rikdom, sedler i lomma eller høyetal på bankkontoen er helt klart noe vi først og fremst søker som middel til noe annet.
At lykken er fullkomment, eller som Aristoteles også sier, selvtilstrekkelig, innebærer At det er noe som i seg selv er nok til å gjøre livet verdt å leve og mangelfritt. Har du lykken, har du så å si nok. Du trenger ikke mer. Dette utelukker at lykken er berømmelse, argumenterer Aristoteles.
For hvorfor søker man berømmelse? Eller som Aristoteles ville si ære? Samfunnsforskning antyder at det unge folk i dag gjerne ønsker seg ofte mer enn noe annet, er nettopp berømmelse.
Men hvorfor ønsker de seg det? Når samfunnsforskerne har gravd nærmere i dette spørsmålet, så er det et svar som går igjen. Nemlig at folk vil ha berømmelse som et tegn på at de er verdsatt, som Aristoteles ville sagt det. Man søker ære som et tegn på at man har noe godt og verdifullt som fortjener ære og berømmelse.
Men det betyr at berømmelsen ikke er nok i seg selv. Den er ikke selvtillstrekkelig eller fullkommen. Det er dette andre verdiføle som berømmelsen skal være et tegn på og anerkjennelse av som man også trenger.
Vi har altså utlukket to alternativer, men står igjen med tre. Ingen av disse tre kan utelukkes, eller i hvert fall ikke opplagt utelukkes, med henvisning til de to prinsippene vi har sett på så langt. For eksempel er nytelse noe vi søker for sin egen del.
Og har du nok herlige opplevelser, har du alt du trenger. Eller det kunne man kanskje mene. For å komme videre her, må vi grave litt dypere i hva et godt menneskelig liv er for noe, argumenterer Aristoteles. Det er her han gir det såkalte funksjonsargumentet.
For å finne ut hva det vil si at noe er et godt... menneskeliv foreslår Aristoteles at vi tar et skritt tilbake og spør oss helt generelt Hva vil det si at noe er godt? Aristoteles finner her følgende ledetråd.
Hva vil det si at noe er en god kniv, eller en god malekost? Gode øyne, eller gode bein? Var en god snekker, eller en god fløytespiller? Det er et felles mønster her. Hver av disse tingene har en egen funksjon, en karakteristisk rolle, eller virkemåte, om du vil.
Videre. De realiserer denne funksjonen godt. Den gode kniven har en rolle, nemlig å skjære, og den oppfyller denne rollen godt.
Den skjærer godt. Øynene har som funksjon å sette oss i stand til å se, og gode øyne lar oss se godt. Aristoteles grunntanke er at ideen om et godt menneskeliv både kan og må føyes inn.
i dette mønstret. Det er et liv hvor den funksjonen som tilkommer menneskelivet, altså den måten å funke på, som kjennetegner menneskeliv, realiseres godt. Men hva slags måte å funke på kjennetegner menneskeliv? Eller, som vi kunne si, hva er menneskelivets funksjon?
Er det at vi omsetter næring og formerer oss? Nei, mener Aristoteles. For det er felles med annet levende. Er det at vi sanser, begjærer og har målerettet adferd?
At og nei. For det er felles med andre dyr. Hva så med at vi har fornuft?
Med fornuft her så forstår Aristoteles noe retning av dette. Altså at vi kan overveie og respondere deretterpå. Grunner omkring hva vi skal mene.
føle eller gjøre på ulike områder. Her finner Aristoteles det som er spesifikt for mennesket og kjennetegner menneskelivet som dets egne måte å funke på. Vi kan nå, mener han, besvare spørsmålet hva det vil si at nå er et godt menneskeliv. Det vil si nettopp dette, et liv hvor vi realiserer vår fornuftsevne. Om dette er det et godt liv er?
så følger det at det beste liv for mennesker er et liv hvor vi i størst mulig grad realiserer vår fornuftsevne. Men det beste menneskeliv er, som vi husker, et liv hvor vi realiserer mest mulig lykke. Vi kan derfor videre slå fast at lykken er det samme som en fullgod realisering av vår fornuftsevne. Men man realiserer en evne i høyest mulig grad.
når man ikke bare har den, men utøver den. Vi kan derfor mer presist si at lykken er en fullgod utøvelse av fornuftsheven. Det betyr at for Aristoteles handler lykken ikke om å være i en bestemt tilstand, eller om å ha noe, men om å gjøre noe. Lykken er for ham en bestemt form for aktivitet, nemlig en aktivitet hvor du fullgodt utøver fornuftsevnen, og livet ditt dermed blomstrer.
Som vi så, innebærer dette å utøve en evne til å ha et finjustert, kompetent forhold til grunner omkring hva en skal mene, føle og gjøre på ulike områder. Det er en parallell her, kanskje mer enn en parallell, til noe som har blitt et kjent og kjært ordtak på engelsk, nemlig at love ain't a thing. Love is a verb. På samme måte vil Aristoteles si at lykken ikke er en ting du har, men noe du gjør.
Men her må vi stoppe litt opp og se på et par innvendinger mot det resonemanget vi nettopp har gått gjennom, altså funksjonsargumentet. Grunnen i det resonemanget, her som vi nevnte, er å føye ideen om et godt menneskeliv inn i dette mønstret. Men kan man innvane?
Vårt liv er jo ikke et redskap for et eller annet, som kniver og malekoster er det. Vi er ikke organer i en organisme som øyne og bein. Heller kan vi reduseres eller begrenses til en bestemt oppgave eller jobb som snekkere og fløytespillere. Så man kan spørre seg, finnes det noen egen funksjon som definerer menneskelivet som sånn? Dette er en innvending som Aristoteles ville stilt seg uforstående til.
For han er det opplagt at alle enhetlige ting, det han kalte substanser, og vi mennesker er et eksempel på substanser, har en karakteristisk virkemåte, eller en egen måte å funke på. Dette er en del av hans teleologiske verdensbilde, som du kan høre mer om i NTNUs X-film-video om det teleologiske og det mekanistiske verdensbildet. Ennå annen. Og litt mer spesifikk innvending mot hans argument er den følgende.
Denne innvendingen retter seg mot tankegangen vi fremstilte her. Det kan virke som Aristoteles her argumenterer at fornuftig funksjonsmåte definerer lykken for mennesker ganske enkelt, fordi fornuften er særegen for mennesket. Men det er mye annet som er særegent for oss. For eksempel å tenne på ting, eller å fortelle vitser.
Så hvorfor ikke like gjerne konkludere at lykke består i å tenne på flest mulig ting, eller å fortelle best mulig vitser? Her ville kanskje Aristoteles svart ved å gå tilbake til eksempelet med kniven. Tenk på en vanlig tollekniv. Den kan brukes til mange oppgaver som andre ting som ikke er kniver ikke like lett kan brukes til.
For eksempel kan tollekniven brukes til å lage knivformede avtrykk i våt sand. Eller til å spre smør på brødskiver. Men det er ikke disse funksjonene som gjør denne tingen til det den er.
En tollekniv. Kniven er ikke en avtryksmaker eller smørkniv. Tolleknivens natur, eller essens, eller form som Aristoteles også sier, ligger i at man kan skjære med den.
Om den er en god tollekniv. Det kommer ikke an på hvor god den er til å lage avtrykk i sand eller til å bre ut smør. Det kommer an på hvor god den er til å skjære med.
Så for å komme tilbake til oss mennesker, selv om vi på grunn av vår fornuft kan gjøre slike særegne ting som å tenne på noe eller fortelle vitser, er det ikke dette som gjør oss til det vi er. Det er ikke det vesensmessige med oss. Det som definerer oss er heller de mer generelle fornuftsevnene som kommer til uttrykk. blant annet i vitsmakeri. Så det er disse argumenterere i Aristoteles som bestemmer hva som er godt for oss.
Etter å ha gått gjennom disse to innvendingene mot funksjonsargumentet til Aristoteles, og det synet på lykke som kommer ut av dette argumentet, skal vi kort si litt om hvordan resonemanget forholder seg til begrepet om dygd, som er så sentralt i Aristoteles etikk. Ordet dygd her oversetter Aristoteles sitt greske uttrykk arete. Man kunne også oversette med dyd, som strengt tatt betyr det samme. Men klangen til ordet dygd er velegnet til å få fram hvordan Aristoteles forstår arete. For det viser ordets rot i å duge.
Det er nettopp det man gjør når man har arete ifølge Aristoteles. Man duger på en bestemt måte. Ledetråden her ligger nært opp til den som vi så på for litt siden. Tenk på en dugende kniv eller en dugende fløytespiller. Deres dygder er det som gjør dem i stand til å realisere sin funksjon godt.
For kniven kan hennes dygder være den stivhet og skarphet. For fløytespilleren kan dygdene være slikt som rytmesans og blåseteknikk. Et dugende menneske føyer seg inn i dette mønstret.
Dettes dygder er de egenskapene som gjør det i stand til å oppfylle sin funksjon, altså til å utøve fornuftsevnen. Aristoteles mener slike tradisjonelt anerkjente dygder som mot og klokskap, riktig forstått, gjør nettopp det. Du kan høre mer om dette i NTNUs X-FIL video om dygdsetikk. Det er på tide å gjøre noen foreløpige konklusjoner.
Hvilket liv er det egentlig som er best? Dette var våre, og også Aristoteles sine fem alternativer. Vi har alt utelukket to.
Vi har nå lært at ifølge Aristoteles er lykken fullgod utøvelse av fornuftsevnen, som nettopp antydet kan den igjen forstås som en fullgod utøvelse av menneskelige dygder. Aristoteles mener et liv viet til aktiv samfunnsinnsats. Hvor vårt mot, vår klokskap, vår generositet med mer, settes på prøve, kan være et liv hvor vi virkelig gjør lykken.
Han antyder videre at et liv dedikert til utforsking, forståelse og kontemplasjon av verdens under, kanskje i enda høyere grad kan være et slikt liv. Vi får der realisert dygden Innsikt, eller Sofia, som Aristoteles kallet den. Og som han synes å sette høyest som det mest fullkomne blant alle måter å utøve fornuftssevnen på. Men hva så med nytelse? Vel, i den grad dette skulle dreie seg om rent sanselige gleder som vi har til felles med fornuftsløse dyr, er det klart at det ikke i seg selv er lykken.
Men Aristoteles rygger tilbake fra å sette et stort rødt kryss over nytelsen. Altså for å si at nytelsen simpelthen kan utvises fra lykken. Han mener nytelsen faktisk vil ha en viktig plass innenfor de beste liv.
Forstått som et liv viet til samfunnsunnsats, eller kanskje i enda høyere grad til utforsking og forståelse. Han får dette til å gå opp ved å levere en teori om hva nytelse egentlig er for noen. Ifølge denne teorien er nytelse, en slags glød, kan vi si, som hefter ved å vise aktiviteter.
Nemlig ved det han kaller en uhindret utøvelse av et naturlig anlegg. Dette virker kanskje ganske sært og vanskelig å forstå, men det Aristoteles sikter til med uhindret utøvelse her, ligger tett opp til og foregriper faktisk det senere så kjente og kjære uttrykket Flow. Kjent fra norsk sportsjournalistikk som å være i flytsonen.
Det dreier seg altså om å kjenne flyt i utøvelsen av en evne. Det ligger i dette at verdien til nytelse reflekterer og også forsterker verdien til den aktiviteten som den gir glød til. Om du utøver klokskap, eller mot, eller vennlighet. Gjør dette på en uhindret måte, gjør det med fin flyt, så vil det behage som ligger i denne flyten være med på å forsterke den positive verdien som ligger i den kloke, modige eller vennlige aktiviteten du holder på med. Vi kan altså oppsummere hva lykken er ifølge Aristoteles som følger.
Den er en fullgod og derfor behagelig utøvelse av fornuftsevnen. Siden vi utøver fornuft, vi har utøvet dygd, kan man også si at den er en fullgod og derfor behagelig utøvelse av dygdene. Takk for meg.