Intervju som kvalitativ forskningsmetode

Hei! Jeg skal presentere hvordan intervju kan brukes som forskningsmetode. Intervju er en metode som brukes ofte i kvalitative studier. I kvalitative studier kan vi også bruke f.eks. dokumentanalyser, deltakende observasjon eller ikke deltakende observasjon, men det er ulike former for intervju som er den oftest brukte metoden. Her er en oversikt over hva jeg skal gå gjennom. Jeg skal se litt om når vi velger å bruke intervju, og om ulike typer intervju. Etterpå skal vi gå gjennom intervjuprosessen. Først skal jeg snakke om utvalg, det vil si å finne de deltakerne vi skal ha med i studien. Etterpå om datainsamlinga, det vil si selv intervjuet. Først litt om forberedelse av intervjuet, og så om gjennomføringa. Etter datainsamlingen må vi bearbeide data, og i intervjustudier betyr det å transkribe det. Jeg skal forklare hva det er. Etterpå skal vi gå gjennom en måte å analysere intervjudata på, steg for steg. Inkludert et eget punkt om kvalitetssikring og validitet. Så, når bruker vi intervju? Som i alle andre forskning er det forskningsspørsmålet eller problemstillingen våre som påvirker hva slags metoder vi velger. Vi velger ikke en intervjustudie bare for at det er artig, men for at vi er interessert i å finne ut av ting som best klarer seg å finne ut av ved hjelp av intervju. Og hva slags forskningsspørsmål er det? For det første bruker vi intervju for å finne ut av ting som vi ikke vet fra før. Intervju og andre kvalitative metoder passer når vi skal generere ny kunnskap om et fenomen. Og et fenomen i den sammenhengen kan være erfaringer, situasjoner, hendelser, prosesser eller samhandlingsformer. For det andre bruker vi intervju når vi trenger tilgang til folks historier. Vi kan velge intervju når vi trenger å undersøke folks erfaringer, opplevelser, perspektiv, meninger eller holdninger. Det kan være individuelle historier som vi kan få tilgang til gjennom å snakke med enkeltpersoner, eller det kan være gruppererfaringer som vi kan få tilgang til gjennom å høre på folk som snakker sammen. Her er noen for eksempler på hvordan forskningsspørsmålene kan se ut i kvalitative intervjustudier. For eksempel, hvilke erfaringer har studenter ved NTNU med å bruke Blackboard som e-læringsverktøy? Eller, hvordan opplever miljøterapeuter å møte aggressive pasienter på en sikkerhetspost? Eller, hvordan er det for intensivsykepleier å vurdere smerter hos pasienter som ikke kan uttrykke det selv? For å svare på forskningsspørsmål kan vi velge ulike typer intervjuer og få ulike typer data. To hovedtyper av intervjuer er individuelle intervjuer og gruppeintervjuer. Individuelle intervjuer foregår mellom en forsker og et intervjuobjekt, som vi ofte kaller en informant. Individuelle intervjuer er ofte dybde intervjuer, men ikke alltid. I dybdeintervju ønsker forskeren at informanten skal snakke mest mulig om temaet for intervjuet, altså å gå i dybden på de relevante historiene som informanten forteller. Forskeren har en plan for hva slags spørsmål han skal stille, eller hva slags tema han vil at informanten skal snakke om. Forskeren stiller ofte spørsmål om samme ting på flere måter, for nettopp å gå i dybden på temaet. I fokusgrupper eller gruppeintervjuer er det en gruppe av mennesker som blir intervjuet samtidig. Anslagsvis 6, 8, 10 stykker. I sånne intervjuer stiller forskeren færre spørsmål og introduserer heller en mer åpne tema. Poenget her er at deltakerne skal snakke med hverandre og diskutere eller utforske de temaene som forskeren introduserer for dem. Forskeren bør veilige deltakerne gjennom temaene i stedet for å stille spesifikke spørsmål. Vi satt ofte, men ikke alltid, sammen deltakerne som vi vet har en del ting til felles, for å ta rettelegg for en samtale om nettopp det. Sånne samtaler mellom deltakerne i grupper kan generere historier og erfaringer og nye ideer, som er de dataene vi trenger. Selv om man i gruppeintervju ikke kan gå i dybden på den enkelste deltakers inne i erfaringen, sånn som vi kan i individuelle intervjuer. Som i alle andre studier må vi i intervjustudier gjøre et utvalg av deltakerne som kan gi oss informasjon om den typen vi trenger for å generere ny kunnskap som kommer å være relevant for en større populasjon. Deltakerne i intervjustudier kaller vi som sagt ofte for informanter. I kvalitative studier får vi tak i informanterne gjennom å gjøre et strategisk utvalg. Da følger vi to prinsipp. Nummer en, vi velger de informanter vi har bruk for. Det vil si dem som har de relevante erfaringene, eller kunnskapen, eller historiene som vi trenger. Og som er villige til å snakke med oss om det. Og to, vi velger informanter som vi tror kan bidra med ulike nyanser av denne kunnskapen. slik at vi får bredde og mangfold i dataen vår. Dette er en helt annen måte å rekruttere deltakere på enn i kvantitative studier som er mer kjent for de fleste. I kvantitative studier gjør man som oftest tilfellige utvalg for å sikre at alle i populasjonen har like stor sannsynlighet for å delta. I strategisk utvalg derimot velger forskeren målrettet ut deltakere som han trenger. Jeg vil illustrere dette. Dette er potensielle informanter i en studie. For eksempel i den studie med et av de forskningsspørsmålene jeg nevnte i stad. Hvordan opplever studenter ved NTNU å bruke Blackboard som gjelderleggingsverktøy? Når vi som forskere skal gjøre et utvalg til en sånn intervjustudie, ser vi etter dem som kan bidra med nettopp de opplevelsene eller den kunnskapen som vi er interessert i, for å svare på dette spørsmålet. Vi finner nettopp studenter ved NTNU som har den spesifikke erfaringen. De må dessuten være villige til å snakke med oss om det. Vi må også ha ulike nyanser av disse opplevelsene, og derfor leter vi etter informanter som vi tror kan bidra med ulike syn på saken. Ulike erfaringer som vil utgjøre et mangfold. Hva som skaper mangfoldet vil variere fra studie til studie. I eksemplet med studentene sine erfaringer med å bruke Blackboard, kan vi for eksempel lete etter noen som har mye erfaring og noen som er helt nybegynnere. Eller noen som bruker det i flere fag, og noen som bruker det i bare ett fag. I tillegg ønsker vi oftest en variasjon i mer typiske variabler som alder, kjønn og utdanning, men det er ikke alltid det er sånne variabler som er de mest relevante i intervjustudiene. Forskeren må redegjøre for hvordan utvalget er gjort. Hva slags strategier som er fulgt, som er et ledd i å vise at resultatene fra studien er gyldige, både for utvalget og for en større populasjon. Jeg kommer tilbake til gyldighet på slutten av presentasjonen. Et strategisk utvalg handler også om å velge de informanter vi trenger. Men når mennesker skal delta i forskning, så er det ikke forskeren selv som velger informanter i siste instans. Det er jo informanten selv som velger om han vil delta. Alle som forespør seg om å delta i forskning skal gi et frivillig, skriftlig informert samtykke. At samtykke er frivillig betyr at det er informanten selv som velger om han vil våre meg eller ikke. Informanten har også rett til å trekke tilbake sitt allerede gitt samtykke. Hvis en person ikke vil delta, eller hvis den vil trekke tilbake et samtykke, skal ikke det få noen negative konsekvenser for vedkommende. Frivillighet er den aller viktigste etiske forutsetningen for all forskning på mennesker. At samtykket er informert betyr at informanten skal ha fått tilstrekkelig og forståelig informasjon om prosjektet på forhånd. Informasjon får de både skriftlig og myntlig. Den skriftlige er obligatorisk. Forskeren lager et informasjonsskriv til alle potensielle deltakere, som de skal få tid nok til å lese. De kan få myntlig informasjon og mulighet til å stille spørsmål både før og etter de har lest skrivet. Etterpå bør de få en viss betenkningstid før de bestemmer seg for om de vil delta eller ikke. At samtykke er skriftlig betyr at den som blir våre med signerer på en samtykkeerklæring. Samtykkeerklæringer står som regel på siste siden av informasjonsskrivet. Informanten får tilbud med en kopi av både informasjonsskrivet og den signerte samtykkeerklæringen. Forskeren samler inn originalene og oppbevarer dem forsvarlig, avskilt fra forskningsdata som lydopptak og transkripsjoner. Hvor mange som antar Trøngvi i en intervjustudie? Idealet i kvalitative intervjustudier er at vi ikke skal bestemme på forhånd hvor mange informanter vi skal ha. Det er fordi vi på forhånd ikke vet hva slags data vi får fra dem eller hvor mye. Det er den informasjonen vi samler inn, det vil si alle fortellingene og erfaringene vi får fra informanterne, som er dataen vår, ikke antallet informanter. Hvis tre informanter deltar i lange, gode dybdeintervjuer, så har vi en større mengde data enn hvis 15 informanter snakker i 10 minutter hver. Men hvor mye hver enkelt deltaker kommer til å bidra, og med hva, er avhengig av temaet for prosjektet. I noen tilfeller vet vi at hver informant har færre erfaringer å bidra med, og da må vi ha flere deltakere. I stedet for å bestemme antall informanter på forhånd, velger mange kvalitative forskere og samler inn data, helt når de oppnår såkalt mettning. Det vil si at man kommer til et punkt der nye intervjuer ikke tilfører noe nytt innhold, og da avslutter man inklusjonen. Men i praksis er det sånn at vi til en viss grad må planlegge et antall informanter på forhånd. Fordi det trengs når vi skal designe studien, søke om penger, søke om godkjenning, og planlegge tidsbruk og andre ressursbruk. Derfor kan vi lage et estimat for hvor mange informanter vi trenger. Estimatet kan være basert på hva som er tema og måle for forskningen, på tidligere studier av lignende tema, på hva slags erfaring og kunnskap vi forventer at informanten har. og på forskeren sin erfaring med intervjuer som metode. Viktigere enn antall informanter er altså selve dataen vi samler inn. Vi skal ende opp med et rikt datasett. Rike data. Det vil si intervjuer som viser dybde, detaljer, variasjon, kontraster, ulike perspektiv og ulike syn på samme sak, som skal bidra til å øke vår forståelse av det fenomenet vi studerer. Rike data betyr derimot ikke at vi skal samle inn alt vi kan. Vi må huske å holde oss til saken. Det kommer vi tilbake til både i forbindelse med intervjuguide, gjennomføring av intervju og analyse. Fra forberedelsesfasen vil jeg nevne to ting. Intervjuguide og opptaksutstyr. Først om intervjuguiden som vi begynner å lage før intervjuerne starter. Interview-guiden er en liste med de spørsmålene som forskeren skal stille, eller de temaene han ønsker å komme inn på. Akkurat hvordan guiden ser ut avhenger av om forskeren skal gjennomføre et strukturert, et semistrukturert eller et helt åpent ustrukturert intervju. I et strukturert intervju har forskeren planlagt alle spørsmålene på forhånd, og de stilles i samme rekkefølge til alle. Det andre interpunktet er et helt ustrukturert eller åpent intervju, der spørsmålene er i liten grad definert på forhånd. Der det er meningen at informanten skal snakke mest mulig fritt. Det jeg beskriver her er mellomtingen, det semistrukturerte intervjuet, som er den mest vanlige formen for individuelle dybdeintervju. Her har vi til en viss grad bestemt spørsmål, tema og rekkefølge på forhånd. Men vi tror ikke å stille spørsmålene på samme måte og i samme rekkefølge til alle. Hva slags deltema vi kommer inn på, og hva vi vil forfølge videre med flere spørsmål, kan også variere. Intervjugaren lages for forhånd, men den kan og bør revideres underveis. Etter de første intervjuene oppdager du kanskje andre formuleringer du kan bruke, og nye deltema du kan forfølge. Da tilpasser du intervjugaren etter det. Og selv om intervjuene da til slutt vil være basert på ulike revisjoner av guiden, er alle like verdifulle som data. Intervjuguiden i semistrukturerte intervjuer består vanligvis av noen overordnede spørsmål, eller tema, som skal hjelpe forskeren å få tak i den informasjonen han trenger for å svare på forskningsspørsmålene sitt. I tillegg kan det være nyttig å skrive ned noen delspørsmål, undertema eller oppfølgingsspørsmål, både for å minne forskeren på hva det kan være relevant å komme inn på, og for å hjelpe informatene å komme inn på sporet når det er behov for det. Spørsmålene trenger ikke å stilles på samme måte i hvert intervju eller i samme rekkefølge. De spesifikke spørsmålene og oppfølgingsspørsmålene vil variere fra intervju til intervju, men forskeren sørger for at alle intervjuer gjennomføres slik at de innhenter den informasjonen som trengs. Noen ganger stiller intervjueren spørsmål som ikke står på intervjugaiden. Det gjelder særlig når han ønsker å gå mer i dybden på noe som informanten snakker om. De fleste spørsmålene på intervjugaiden bør være åpne, slik at de får informanten til å fortelle, beskrive eller komme eksempler på situasjoner, hendelser og prosesser. Åpne spørsmål kan for eksempel se sånn ut. Kan du fortelle litt om... Eller, hvordan bruker du å gjøre det når? Eller, hva skjedde når dere? En annen type spørsmål, som særlig brukes innledningsvis, stilles for å etablere tillit mellom informant og intervjuer. Sånne spørsmål kan være utenfor forskningstema. For eksempel spørsmål om familien til informanten, huset, nabolaget, strikking, hytta, jobben, alt dette som kan passe. Spørsmålene i guiden bør ikke være for vanskelig. Vanskelige spørsmål kan føre til at informanten opplever at han ikke vet hva han skal svare, og det skaper ikke en god og trygg intervjusituasjon. Forskeren må jobbe for at intervjuet ikke skal føles som en eksamen for informanten. Det kan han gjøre gjennom å stille gode spørsmål og bruke tid på å etablere tillit. Men pass på at du ikke legger så mye arbeid i de ufarlige og ikke vanskelige spørsmålene at du mest har synet temaet for forskningen din. Målet ditt som forsker er å få tak i den informasjonen du trenger for å svare på forskningsspørsmålet ditt. Her er et eksempel fra starten på en intervjuguide i en studie som er under arbeid om hverdagslivet etter brystkreft som gjennomføres på NTNU. Det er kvinner som har hatt brystkreft som blir intervjuet noen år etter at de fikk diagnosen. Det første hovedtemaet i intervjuet er hverdagsaktiviteter, og intervjueren har laget flere deltemaer inn under det. Deltemaene er satt inn som overskrifter i intervjuguiden, og et utdrag av disse deltemaene er Hverdagen din i dag, endringer i hverdagsaktiviteten etter at du har vært syk, og fysisk aktivitet. Under hvert av disse deltemaene står det en liste med mer detaljerte spørsmål og temaer. Det er ting som forskeren anser som relevant å komme inn på. Noen ganger tar informanten opp disse temaene selv, andre ganger må forskeren spørre. Noen deltemaer kan tilhøre under flere delarbeidsskrifter, så hvis det ikke passer så godt å snakke om det på ett sted, så kan man ta det opp senere. Vi ser at det innledende temaet i denne guiden, hverdagen din i dag, ser nok så ufarlig ut. Og at det første spørsmålet, fortell om de tingene du velger å bruke tiden din til i dag, ser ut til å være greit å snakke om, så at det ikke skal føles så vanskelig for informanten å komme i gang. Nå må vi tilbake til det andre punktet jeg skal nevne i forberedelsesfasen. Opptaksutstyr. Det er mest vanlig å ta opp intervjuet ved hjelp av lydopptaker. Andre metoder er å notere når det er det informanten sier, noe som kan være utfordrende når du samtidig skal gjennomføre intervjuet. Eller å gjøre videoopptak, noe som stiller større krav til transkripsjon, og også fører til en mer kompleks analyse. Når du skal ta opp intervju, så bør du bruke mer enn én lydopptaker. En smarttelefon fungerer veldig godt til å ta opp intervju, og du trenger sjeldent å bruke en ekstern høytaler. Sånn, da har vi informanta, intervjuguide og lydopptaker. Da kan vi gå i gang med selve intervjuet. Et intervju er en form for samtale, og dermed noe som vi til en viss grad kan fra før. Vi kan jo snakke i lag. Men intervjuet er ikke bare en prat, selv om det ligner. Deltakerne har spesifikke roller og oppgaver. Det er ikke en hverdagssamtale. Intervjuet gjennomføres med et spesifikt formål. Og for at intervjuet skal nå dette målet og bli et godt intervju, må informanten snakke mest. Det hans eller hennes erfaringer og fortellinger forskeren trenger. Og det er forskeren sitt ansvar å legge til rette for at dette skal skje. Forskeren må derfor sørge for å holde samtalen innenfor noen definerte rammer, blant annet ved hjelp av intervjugaiden. Intervjueren må være oppmerksom og legge merke til når intervjueren kommer inn på de temaene som er av betydning for forskningsspørsmålet. Både de temaene man har forventet å komme opp, og ikke minst de temaene man ikke har forventet å komme opp. Når informanten begynner å snakke om sånne temaer, må forskeren stille gode oppfordringsspørsmål for å få informanten til å fortelle mer, gi detaljer, gå i dybden og se ting fra ulike sider. På den måten legger forskeren til rette for å finne ut av det han ikke vet fra før, slik som han skal i kvalitative studier. For at forskeren skal få de fortellingene han har brukt for, er det hensiktsmessig at stemningen mellom forskeren og informanten i intervjuet er trygg og god nok til at informanten vil fortelle. Det er forskeren sitt ansvar. Som jeg nevnt, når man lager intervjugaiden er det viktig å legge inn noen spørsmål, nettopp ment for å etablere tillit. Vi kan som sagt innlede intervjuet med noen trygge temaer og ikke stille for vanskelige spørsmål. Du må også huske på å takke informanten for at han er villig til å dele dine erfaringer med deg. Underveis i intervjuet bør forskeren anerkjenne informantens sine bidrag. Det kan gjøre overvis at du er oppmerksom på og setter pris på det informanten sier, men uten at du kommer med for mange egne synspunkter og meninger. Forskeren bør da følge opp tema som det er tydelig at informanten er spesielt interessert i. Det gjelder også tema som egentlig er litt på siden av saken, men da må forskeren sørge for å få samtalen tilbake på rettssporet igjen. Å gjennomføre et intervju kan være en heftig og utmattende aktivitet både for forskeren og intervjueren. Det kan ha foregått masse. Da er det et tips til forskeren at man umiddelbart etter å ha avsluttet intervjuet, skriver ned hovedinntrykkene sine. Både om hva som var hovedtemaet i intervjuet, og hvordan intervjuet gikk. Dette er notater som kan være gode å ha for gjennomføring av neste intervju. Kanskje det er noe som kan endres for å gjøre neste intervju bedre. Notatene er også nyttige å ha i analysprosessen. Når lydopptaket er ferdig, så hører vi på det, og så skriver vi ned alt som har vært sagt. Det kalles å transkriber. Jeg anbefaler å skrive ned det som blir sagt så orett som mulig, slik at forskerne ikke omformulerer eller tilpasser ytringene til sine egne uttryksmåter. Men jeg anbefaler jo en viss tilpassning, nemlig til standard ortografi, det vil si enten bokmål eller nynorsk, for å fjerne dialekt eller tegn på et annet opprinnelig morsmål. En sånn tilpassning vil gjøre at transkripsjonene er enklere å lese både for deg selv og for dine kollegaer, og det er en del av anonymiseringen som forskerne må gjøre. For å anonymisere transkripsjonene må vi også fjerne alle personlig identifiserende ord som navn, eller stedsnavn eller navn på institusjoner i den transkripsjonen du skal jobbe videre med. Du kan lagre en ikke-anonymisert versjon som rådata, men den må du ikke dele med noen. Det er de transkriberte intervjuene som er det du skal analysere. Nå skal vi begynne å analysere intervju. Det kan lønne seg å begynne med det allerede etter at det første intervjuet er transkribert. Vi bør i hvert fall ikke vente til alt er transkribert. For datainsamling, transkripsjon og analyse er sammenvevd i kvalitative intervjustudier. Koder og tematiske strukturer som du finner i tidlige analyser kan føre til endringer av intervjuguiden, og bidra til at de neste intervjuerne blir enda mer fokusert og relevant. Å analysere betyr å dele opp. Å dele opp dataen i småbiter er viktig når vi analyserer kvalitative data. Men det er like viktig å sette dem sammen igjen, på en måte som bidrar til å generere ny kunnskap. Jeg skal konkretisere litt mer om hvordan dette foregår, men først litt bakgrunnsinformasjon om analyseprosessen. Småbiterne i en intervju-analyse er de innholdselementene i transkripsjonen som er relevante for forskningsspørsmålet ditt. Det betyr at ikke absolutt alt som har sagt intervjuet trenger å være med i analysen. Målet med analysen av intervju er å finne fellestrekk, mønster og kontraster som er med på å gi oss ny innsikt eller utvidet kunnskap om fenomenet vi studerer. Nå skal jeg vise dere et eksempel på hvordan intervjuanalyse kan gjøres steg for steg. Dette er bare ett eksempel, det finnes andre måter å gjøre det på, men det er noen prinsipp som er nok så like på tvers av framgangsmåten. I dette eksempelet begynner vi med å lese hele intervjuet, eller alle intervjuerne, for å få et overblikk over temaene i dem. Hva sier lese, fordi vi nå jobber med transkripsjon, ikke lydfiler. Da kan vi lage oss en preliminær struktur over tema. Det er ikke alle som velger å begynne sånn. Noen velger å gå rett på punkt nummer to og dele opp i småbiter. Det å dele opp i småbiter er felles for de aller fleste analysemetoder. Småbitene i intervjuanalysen kan ha ulike navn i ulike retninger, men dette punktet er uansett et av de mest sentrale stegene i en analyse. Småbytene vi skal identifisere i intervjuene er som sagt de minste innholdselementene i teksten, som er relevant for forskningsspørsmålet vårt. Det kan være en ytring, en del av en ytring, eller flere ytringer etter hvor det ender. Når vi finner en sånn enhet, så gir vi den en kode. Et navn, et tal, eller en farge. Jeg skal illustrere det her. Hvis vi tenker på et av de mulige forskningsspørsmålene jeg nevnte innredningsvis, hvilke erfaringer har NTNU-studenter med å bruke Blackboard som e-læringsverk? Så ser vi at disse to kolonnene med uleselig tekst illustrerer transkripsjonen av et intervju om dette. Studenten som intervjues snakker om ulike ting vedrørende sine erfaringer med Blackboard. Innholdet i det han snakker om deler vi opp i småbyter, for eksempel ved hjelp av farger. Han snakker om én ting her, og gjentar det samme der og der og der. Og så snakker den om en annen ting her, som får en ny farge. Og det er det samme som man kommer tilbake til her og her. Og så snakker den om en tredje ting der og der. For å holde orden, lager vi en oversikt over kodene. En kodeliste. Her eksemplifisert med fargekoder. De røde innholdselementene handler om tekniske muligheter og utfordringer med Blackboard. De gule handler om kommunikasjon med faglærer, og de grønne handler om faglig innhold. Fargene kan indikere at man kan gjøre å helle med ark og tusj, noe som helt klart er mulig. Men det finnes også dataverktøy for koding som kan være effektiv å bruke for å sikre at vi koder systematisk i store datasett som intervju-data ofte er. Å kode og lagre ved hjelp av dataverktøy gjør det lettere å dele arbeidet vårt med andre, så vi må gjøre oss en del av kvalitetssikringen av analysen. Det er ingen fasit på hvordan en sånn kodeliste skal se ut, men den må være relevant og brukes systematisk. Det anbefales at vi både lager den og bruker den i samarbeid med kollegaer. Avhengig av forskernes analytiske tilnærming vil det variere om man har noen forslag til koder klar på forhånd, eller om alle kodene lages direkte fra intervjuene. Uansett er kodelisterne nødt til å tilpasses og revideres underveis. Noen ganger har du gått gjennom hver enkelt anskrivert intervju, men oftest etter at du har gått gjennom en to-tre stykker. Det kan av og til bli veldig mange koder. Kanskje 30, 40 eller mer. Og det er for mange å holde styr på. Da mister vi systematikken og helheten. Punkt 3 i prosedyren kan være for våre å samle tematisk relaterte koder sammen i kodegrupper. I eksempelet foran så så dere at den ene koden var tekniske muligheter og utfordringer. Noe som så mer ut som en kodegruppe. sammenstått av flere koder. Det å kalle dette for analyseprosessen steg for steg er egentlig litt misvisende. For når vi analyserer intervju går vi nemlig ikke bare ett og ett steg fremover, men vi går mye frem og tilbake. Når vi finner nye koder i en transkripsjon, bør vi gå tilbake til de andre transkripsjonene vi har lest og kode dem på nytt. Så er det på tide å sette småbytene sammen igjen på en ny måte. Og det gjør vi ved å sette dem sammen på tvers av intervjuene. Det vil si at vi samler sammen det som er sagt i samme kodegruppe i alle intervjuene. Det kan illustreres sånn her. Dere husker de røde, gule og grønne kodene? Nå setter vi alle de røde sammen. og putte alle innholdselementene på samme sted. For eksempel i et dokument, eller i en rar gjentabell. Vi samler også alle de gule på ett sted, og alle de grønne. Da får vi mye data om hver kode eller kodegruppe. Det vil si at alt som har sagt noen kvart deltema. Og vi ser dermed fellestrekk eller mønster i intervjuerne. Det er mange detaljer i intervjuanalyse. Mange koder, mange måter å gruppere dem på, og mange måter å navne dem på. Og du må gå frem og tilbake i prosessen og revidere. I tillegg til at du skal gjøre dette i samarbeid med andre, er det også veldig viktig at du er systematisk, og at du skriver ned så mye som mulig av din egen fremgangsmåte. Hva gjorde du, og hvorfor gjorde du det? Hvordan utviklet du kodelista di? Hvordan reviderte du den? Og hvordan slo du sammen koder? Slike notater kan støtte resultatene våre å nytte i kvalitetssikringen. Når småbiterne er satt sammen, sånn som inni den røde og den gule og den grønne boksen på forrige side, så blir de til litt fragmenterte tekster som består av korte og lange ytringer fra informanten. Ytringer som handler om samme ting, og som har fått samme kode, men som enda har en litt ustrukturert form. Så nå må forskeren skrive det her sammen. Det har blitt kalt å kondensere. Nå er det forskeren som skriver om informantene sine bidrag. Men det er fortsatt informantens stemme som skal formidles, på forskeren sin måte. Kondenseringen skal vise både essensen av temaene i intervjuet og nyansene i dem. I formidling av resultat bruker vi ofte sitat fra intervjuene for å illustrere temaene. Systematikk, orden og dokumenter hva vi gjør er ledd i kvalitetssikringen av resultatene. Kvalitetssikring handler om i hvilken grad resultatene våre ser gyldig for det utvalget og det fenomenet vi har studert. Det kalles intern validitet. I kvalitativ forskning er kvalitetssikring eller vurdering av validitet noe vi gjør underveis i hele forskningsprosessen. Ved å stille spørsmål til oss selv om hva vi gjør og hva slags alternative veier vi kunne tatt. Både angående utvalg, datainsamling og analyse. Det kalles å etterprøve våre egne funn. Når vi etterprøver analysene våre, så må vi sjekke om de mønstrene og nyansene vi har presentert fortsatt stemmer overens med de opprinnelige intervjuene. Vi må altså lese transkripsjonene igjen, og spørre oss selv om det er andre valg vi kunne tatt, og se etter om vi har gått oss for langt inn i ett spor uten å ha sett alternative veier. Et annet sentralt spørsmål å stille seg er på hvilken måte forskernes forforståelse og tilstedeværelse har påvirket prosessen. I tillegg må vi vurdere hvorvidt resultatene våre ser gyldig eller overførbar til andre situasjoner og til andre mennesker enn de vi har intervjuet, noe de bør være for å være relevant og nyttig kunnskap. Denne typen overførbarhet kan også kalles ekstern validitet eller generaliserbarhet. Det finnes mange eksempler på detaljerte lister med spørsmål om alle deler av forskningsprosessen som du kan stille til deg selv som forsker for å sikre validiteten av dine funn. For eksempel er sjekkliste fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, som dere finner på kunnskapssenteret.no. Til slutt vil jeg oppsummere med å repetere noen av hovedpunktene i denne presentasjonen av intervju som forskningsmetode. Vi bruker intervju når vi vil finne svar på forskningsspørsmål som handler om folks erfaringer og opplevelser. Vi gjør et strategisk utvalg og leter målbevisst etter informanter som kan bidra med de erfaringene vi trenger, og som samtidig kan sikre et utvalg preget av bredde og mangfold. Det er informantens fortellinger som er av betydning for å svare på forskningsspørsmålene. Derfor må informanten være den som snakker mest i intervjuet. Men det er forskeren som har ansvaret for at nettopp det skjer. Når intervjuerne er transkribert skal de analyseres. Å analysere betyr å dele opp intervjuerne i småbiter og sette dem sammen på nye måter. For eksempel tematisk etter kodegruppe, som som jeg visste i eksempelet tidligere. I hele prosessen, fra start til mål, i utforming av intervjuguide, i datainnsamling, transkripsjon og analyse, må man gå frem og tilbake mellom stegene i prosessen. Det er mye å holde orden på, men orden må det være. Så vær systematisk og skriv ned alt du gjør. Takk for meg.

Hei! Jeg skal presentere hvordan intervju kan brukes som forskningsmetode. Intervju er en metode som brukes ofte i kvalitative studier.

I kvalitative studier kan vi også bruke f.eks. dokumentanalyser, deltakende observasjon eller ikke deltakende observasjon, men det er ulike former for intervju som er den oftest brukte metoden. Her er en oversikt over hva jeg skal gå gjennom. Jeg skal se litt om når vi velger å bruke intervju, og om ulike typer intervju.

Etterpå skal vi gå gjennom intervjuprosessen. Først skal jeg snakke om utvalg, det vil si å finne de deltakerne vi skal ha med i studien. Etterpå om datainsamlinga, det vil si selv intervjuet.

Først litt om forberedelse av intervjuet, og så om gjennomføringa. Etter datainsamlingen må vi bearbeide data, og i intervjustudier betyr det å transkribe det. Jeg skal forklare hva det er. Etterpå skal vi gå gjennom en måte å analysere intervjudata på, steg for steg.

Inkludert et eget punkt om kvalitetssikring og validitet. Så, når bruker vi intervju? Som i alle andre forskning er det forskningsspørsmålet eller problemstillingen våre som påvirker hva slags metoder vi velger.

Vi velger ikke en intervjustudie bare for at det er artig, men for at vi er interessert i å finne ut av ting som best klarer seg å finne ut av ved hjelp av intervju. Og hva slags forskningsspørsmål er det? For det første bruker vi intervju for å finne ut av ting som vi ikke vet fra før.

Intervju og andre kvalitative metoder passer når vi skal generere ny kunnskap om et fenomen. Og et fenomen i den sammenhengen kan være erfaringer, situasjoner, hendelser, prosesser eller samhandlingsformer. For det andre bruker vi intervju når vi trenger tilgang til folks historier. Vi kan velge intervju når vi trenger å undersøke folks erfaringer, opplevelser, perspektiv, meninger eller holdninger.

Det kan være individuelle historier som vi kan få tilgang til gjennom å snakke med enkeltpersoner, eller det kan være gruppererfaringer som vi kan få tilgang til gjennom å høre på folk som snakker sammen. Her er noen for eksempler på hvordan forskningsspørsmålene kan se ut i kvalitative intervjustudier. For eksempel, hvilke erfaringer har studenter ved NTNU med å bruke Blackboard som e-læringsverktøy?

Eller, hvordan opplever miljøterapeuter å møte aggressive pasienter på en sikkerhetspost? Eller, hvordan er det for intensivsykepleier å vurdere smerter hos pasienter som ikke kan uttrykke det selv? For å svare på forskningsspørsmål kan vi velge ulike typer intervjuer og få ulike typer data.

To hovedtyper av intervjuer er individuelle intervjuer og gruppeintervjuer. Individuelle intervjuer foregår mellom en forsker og et intervjuobjekt, som vi ofte kaller en informant. Individuelle intervjuer er ofte dybde intervjuer, men ikke alltid. I dybdeintervju ønsker forskeren at informanten skal snakke mest mulig om temaet for intervjuet, altså å gå i dybden på de relevante historiene som informanten forteller.

Forskeren har en plan for hva slags spørsmål han skal stille, eller hva slags tema han vil at informanten skal snakke om. Forskeren stiller ofte spørsmål om samme ting på flere måter, for nettopp å gå i dybden på temaet. I fokusgrupper eller gruppeintervjuer er det en gruppe av mennesker som blir intervjuet samtidig. Anslagsvis 6, 8, 10 stykker.

I sånne intervjuer stiller forskeren færre spørsmål og introduserer heller en mer åpne tema. Poenget her er at deltakerne skal snakke med hverandre og diskutere eller utforske de temaene som forskeren introduserer for dem. Forskeren bør veilige deltakerne gjennom temaene i stedet for å stille spesifikke spørsmål.

Vi satt ofte, men ikke alltid, sammen deltakerne som vi vet har en del ting til felles, for å ta rettelegg for en samtale om nettopp det. Sånne samtaler mellom deltakerne i grupper kan generere historier og erfaringer og nye ideer, som er de dataene vi trenger. Selv om man i gruppeintervju ikke kan gå i dybden på den enkelste deltakers inne i erfaringen, sånn som vi kan i individuelle intervjuer. Som i alle andre studier må vi i intervjustudier gjøre et utvalg av deltakerne som kan gi oss informasjon om den typen vi trenger for å generere ny kunnskap som kommer å være relevant for en større populasjon. Deltakerne i intervjustudier kaller vi som sagt ofte for informanter. I kvalitative studier får vi tak i informanterne gjennom å gjøre et strategisk utvalg.

Da følger vi to prinsipp. Nummer en, vi velger de informanter vi har bruk for. Det vil si dem som har de relevante erfaringene, eller kunnskapen, eller historiene som vi trenger. Og som er villige til å snakke med oss om det. Og to, vi velger informanter som vi tror kan bidra med ulike nyanser av denne kunnskapen.

slik at vi får bredde og mangfold i dataen vår. Dette er en helt annen måte å rekruttere deltakere på enn i kvantitative studier som er mer kjent for de fleste. I kvantitative studier gjør man som oftest tilfellige utvalg for å sikre at alle i populasjonen har like stor sannsynlighet for å delta. I strategisk utvalg derimot velger forskeren målrettet ut deltakere som han trenger. Jeg vil illustrere dette.

Dette er potensielle informanter i en studie. For eksempel i den studie med et av de forskningsspørsmålene jeg nevnte i stad. Hvordan opplever studenter ved NTNU å bruke Blackboard som gjelderleggingsverktøy?

Når vi som forskere skal gjøre et utvalg til en sånn intervjustudie, ser vi etter dem som kan bidra med nettopp de opplevelsene eller den kunnskapen som vi er interessert i, for å svare på dette spørsmålet. Vi finner nettopp studenter ved NTNU som har den spesifikke erfaringen. De må dessuten være villige til å snakke med oss om det. Vi må også ha ulike nyanser av disse opplevelsene, og derfor leter vi etter informanter som vi tror kan bidra med ulike syn på saken.

Ulike erfaringer som vil utgjøre et mangfold. Hva som skaper mangfoldet vil variere fra studie til studie. I eksemplet med studentene sine erfaringer med å bruke Blackboard, kan vi for eksempel lete etter noen som har mye erfaring og noen som er helt nybegynnere. Eller noen som bruker det i flere fag, og noen som bruker det i bare ett fag.

I tillegg ønsker vi oftest en variasjon i mer typiske variabler som alder, kjønn og utdanning, men det er ikke alltid det er sånne variabler som er de mest relevante i intervjustudiene. Forskeren må redegjøre for hvordan utvalget er gjort. Hva slags strategier som er fulgt, som er et ledd i å vise at resultatene fra studien er gyldige, både for utvalget og for en større populasjon. Jeg kommer tilbake til gyldighet på slutten av presentasjonen.

Et strategisk utvalg handler også om å velge de informanter vi trenger. Men når mennesker skal delta i forskning, så er det ikke forskeren selv som velger informanter i siste instans. Det er jo informanten selv som velger om han vil delta.

Alle som forespør seg om å delta i forskning skal gi et frivillig, skriftlig informert samtykke. At samtykke er frivillig betyr at det er informanten selv som velger om han vil våre meg eller ikke. Informanten har også rett til å trekke tilbake sitt allerede gitt samtykke. Hvis en person ikke vil delta, eller hvis den vil trekke tilbake et samtykke, skal ikke det få noen negative konsekvenser for vedkommende.

Frivillighet er den aller viktigste etiske forutsetningen for all forskning på mennesker. At samtykket er informert betyr at informanten skal ha fått tilstrekkelig og forståelig informasjon om prosjektet på forhånd. Informasjon får de både skriftlig og myntlig.

Den skriftlige er obligatorisk. Forskeren lager et informasjonsskriv til alle potensielle deltakere, som de skal få tid nok til å lese. De kan få myntlig informasjon og mulighet til å stille spørsmål både før og etter de har lest skrivet. Etterpå bør de få en viss betenkningstid før de bestemmer seg for om de vil delta eller ikke.

At samtykke er skriftlig betyr at den som blir våre med signerer på en samtykkeerklæring. Samtykkeerklæringer står som regel på siste siden av informasjonsskrivet. Informanten får tilbud med en kopi av både informasjonsskrivet og den signerte samtykkeerklæringen.

Forskeren samler inn originalene og oppbevarer dem forsvarlig, avskilt fra forskningsdata som lydopptak og transkripsjoner. Hvor mange som antar Trøngvi i en intervjustudie? Idealet i kvalitative intervjustudier er at vi ikke skal bestemme på forhånd hvor mange informanter vi skal ha. Det er fordi vi på forhånd ikke vet hva slags data vi får fra dem eller hvor mye.

Det er den informasjonen vi samler inn, det vil si alle fortellingene og erfaringene vi får fra informanterne, som er dataen vår, ikke antallet informanter. Hvis tre informanter deltar i lange, gode dybdeintervjuer, så har vi en større mengde data enn hvis 15 informanter snakker i 10 minutter hver. Men hvor mye hver enkelt deltaker kommer til å bidra, og med hva, er avhengig av temaet for prosjektet.

I noen tilfeller vet vi at hver informant har færre erfaringer å bidra med, og da må vi ha flere deltakere. I stedet for å bestemme antall informanter på forhånd, velger mange kvalitative forskere og samler inn data, helt når de oppnår såkalt mettning. Det vil si at man kommer til et punkt der nye intervjuer ikke tilfører noe nytt innhold, og da avslutter man inklusjonen. Men i praksis er det sånn at vi til en viss grad må planlegge et antall informanter på forhånd. Fordi det trengs når vi skal designe studien, søke om penger, søke om godkjenning, og planlegge tidsbruk og andre ressursbruk.

Derfor kan vi lage et estimat for hvor mange informanter vi trenger. Estimatet kan være basert på hva som er tema og måle for forskningen, på tidligere studier av lignende tema, på hva slags erfaring og kunnskap vi forventer at informanten har. og på forskeren sin erfaring med intervjuer som metode.

Viktigere enn antall informanter er altså selve dataen vi samler inn. Vi skal ende opp med et rikt datasett. Rike data.

Det vil si intervjuer som viser dybde, detaljer, variasjon, kontraster, ulike perspektiv og ulike syn på samme sak, som skal bidra til å øke vår forståelse av det fenomenet vi studerer. Rike data betyr derimot ikke at vi skal samle inn alt vi kan. Vi må huske å holde oss til saken.

Det kommer vi tilbake til både i forbindelse med intervjuguide, gjennomføring av intervju og analyse. Fra forberedelsesfasen vil jeg nevne to ting. Intervjuguide og opptaksutstyr. Først om intervjuguiden som vi begynner å lage før intervjuerne starter. Interview-guiden er en liste med de spørsmålene som forskeren skal stille, eller de temaene han ønsker å komme inn på.

Akkurat hvordan guiden ser ut avhenger av om forskeren skal gjennomføre et strukturert, et semistrukturert eller et helt åpent ustrukturert intervju. I et strukturert intervju har forskeren planlagt alle spørsmålene på forhånd, og de stilles i samme rekkefølge til alle. Det andre interpunktet er et helt ustrukturert eller åpent intervju, der spørsmålene er i liten grad definert på forhånd. Der det er meningen at informanten skal snakke mest mulig fritt. Det jeg beskriver her er mellomtingen, det semistrukturerte intervjuet, som er den mest vanlige formen for individuelle dybdeintervju.

Her har vi til en viss grad bestemt spørsmål, tema og rekkefølge på forhånd. Men vi tror ikke å stille spørsmålene på samme måte og i samme rekkefølge til alle. Hva slags deltema vi kommer inn på, og hva vi vil forfølge videre med flere spørsmål, kan også variere.

Intervjugaren lages for forhånd, men den kan og bør revideres underveis. Etter de første intervjuene oppdager du kanskje andre formuleringer du kan bruke, og nye deltema du kan forfølge. Da tilpasser du intervjugaren etter det. Og selv om intervjuene da til slutt vil være basert på ulike revisjoner av guiden, er alle like verdifulle som data.

Intervjuguiden i semistrukturerte intervjuer består vanligvis av noen overordnede spørsmål, eller tema, som skal hjelpe forskeren å få tak i den informasjonen han trenger for å svare på forskningsspørsmålene sitt. I tillegg kan det være nyttig å skrive ned noen delspørsmål, undertema eller oppfølgingsspørsmål, både for å minne forskeren på hva det kan være relevant å komme inn på, og for å hjelpe informatene å komme inn på sporet når det er behov for det. Spørsmålene trenger ikke å stilles på samme måte i hvert intervju eller i samme rekkefølge. De spesifikke spørsmålene og oppfølgingsspørsmålene vil variere fra intervju til intervju, men forskeren sørger for at alle intervjuer gjennomføres slik at de innhenter den informasjonen som trengs. Noen ganger stiller intervjueren spørsmål som ikke står på intervjugaiden. Det gjelder særlig når han ønsker å gå mer i dybden på noe som informanten snakker om.

De fleste spørsmålene på intervjugaiden bør være åpne, slik at de får informanten til å fortelle, beskrive eller komme eksempler på situasjoner, hendelser og prosesser. Åpne spørsmål kan for eksempel se sånn ut. Kan du fortelle litt om... Eller, hvordan bruker du å gjøre det når?

Eller, hva skjedde når dere? En annen type spørsmål, som særlig brukes innledningsvis, stilles for å etablere tillit mellom informant og intervjuer. Sånne spørsmål kan være utenfor forskningstema.

For eksempel spørsmål om familien til informanten, huset, nabolaget, strikking, hytta, jobben, alt dette som kan passe. Spørsmålene i guiden bør ikke være for vanskelig. Vanskelige spørsmål kan føre til at informanten opplever at han ikke vet hva han skal svare, og det skaper ikke en god og trygg intervjusituasjon. Forskeren må jobbe for at intervjuet ikke skal føles som en eksamen for informanten. Det kan han gjøre gjennom å stille gode spørsmål og bruke tid på å etablere tillit.

Men pass på at du ikke legger så mye arbeid i de ufarlige og ikke vanskelige spørsmålene at du mest har synet temaet for forskningen din. Målet ditt som forsker er å få tak i den informasjonen du trenger for å svare på forskningsspørsmålet ditt. Her er et eksempel fra starten på en intervjuguide i en studie som er under arbeid om hverdagslivet etter brystkreft som gjennomføres på NTNU. Det er kvinner som har hatt brystkreft som blir intervjuet noen år etter at de fikk diagnosen.

Det første hovedtemaet i intervjuet er hverdagsaktiviteter, og intervjueren har laget flere deltemaer inn under det. Deltemaene er satt inn som overskrifter i intervjuguiden, og et utdrag av disse deltemaene er Hverdagen din i dag, endringer i hverdagsaktiviteten etter at du har vært syk, og fysisk aktivitet. Under hvert av disse deltemaene står det en liste med mer detaljerte spørsmål og temaer. Det er ting som forskeren anser som relevant å komme inn på. Noen ganger tar informanten opp disse temaene selv, andre ganger må forskeren spørre.

Noen deltemaer kan tilhøre under flere delarbeidsskrifter, så hvis det ikke passer så godt å snakke om det på ett sted, så kan man ta det opp senere. Vi ser at det innledende temaet i denne guiden, hverdagen din i dag, ser nok så ufarlig ut. Og at det første spørsmålet, fortell om de tingene du velger å bruke tiden din til i dag, ser ut til å være greit å snakke om, så at det ikke skal føles så vanskelig for informanten å komme i gang. Nå må vi tilbake til det andre punktet jeg skal nevne i forberedelsesfasen.

Opptaksutstyr. Det er mest vanlig å ta opp intervjuet ved hjelp av lydopptaker. Andre metoder er å notere når det er det informanten sier, noe som kan være utfordrende når du samtidig skal gjennomføre intervjuet. Eller å gjøre videoopptak, noe som stiller større krav til transkripsjon, og også fører til en mer kompleks analyse.

Når du skal ta opp intervju, så bør du bruke mer enn én lydopptaker. En smarttelefon fungerer veldig godt til å ta opp intervju, og du trenger sjeldent å bruke en ekstern høytaler. Sånn, da har vi informanta, intervjuguide og lydopptaker.

Da kan vi gå i gang med selve intervjuet. Et intervju er en form for samtale, og dermed noe som vi til en viss grad kan fra før. Vi kan jo snakke i lag.

Men intervjuet er ikke bare en prat, selv om det ligner. Deltakerne har spesifikke roller og oppgaver. Det er ikke en hverdagssamtale.

Intervjuet gjennomføres med et spesifikt formål. Og for at intervjuet skal nå dette målet og bli et godt intervju, må informanten snakke mest. Det hans eller hennes erfaringer og fortellinger forskeren trenger.

Og det er forskeren sitt ansvar å legge til rette for at dette skal skje. Forskeren må derfor sørge for å holde samtalen innenfor noen definerte rammer, blant annet ved hjelp av intervjugaiden. Intervjueren må være oppmerksom og legge merke til når intervjueren kommer inn på de temaene som er av betydning for forskningsspørsmålet. Både de temaene man har forventet å komme opp, og ikke minst de temaene man ikke har forventet å komme opp. Når informanten begynner å snakke om sånne temaer, må forskeren stille gode oppfordringsspørsmål for å få informanten til å fortelle mer, gi detaljer, gå i dybden og se ting fra ulike sider.

På den måten legger forskeren til rette for å finne ut av det han ikke vet fra før, slik som han skal i kvalitative studier. For at forskeren skal få de fortellingene han har brukt for, er det hensiktsmessig at stemningen mellom forskeren og informanten i intervjuet er trygg og god nok til at informanten vil fortelle. Det er forskeren sitt ansvar.

Som jeg nevnt, når man lager intervjugaiden er det viktig å legge inn noen spørsmål, nettopp ment for å etablere tillit. Vi kan som sagt innlede intervjuet med noen trygge temaer og ikke stille for vanskelige spørsmål. Du må også huske på å takke informanten for at han er villig til å dele dine erfaringer med deg. Underveis i intervjuet bør forskeren anerkjenne informantens sine bidrag. Det kan gjøre overvis at du er oppmerksom på og setter pris på det informanten sier, men uten at du kommer med for mange egne synspunkter og meninger.

Forskeren bør da følge opp tema som det er tydelig at informanten er spesielt interessert i. Det gjelder også tema som egentlig er litt på siden av saken, men da må forskeren sørge for å få samtalen tilbake på rettssporet igjen. Å gjennomføre et intervju kan være en heftig og utmattende aktivitet både for forskeren og intervjueren. Det kan ha foregått masse.

Da er det et tips til forskeren at man umiddelbart etter å ha avsluttet intervjuet, skriver ned hovedinntrykkene sine. Både om hva som var hovedtemaet i intervjuet, og hvordan intervjuet gikk. Dette er notater som kan være gode å ha for gjennomføring av neste intervju.

Kanskje det er noe som kan endres for å gjøre neste intervju bedre. Notatene er også nyttige å ha i analysprosessen. Når lydopptaket er ferdig, så hører vi på det, og så skriver vi ned alt som har vært sagt. Det kalles å transkriber.

Jeg anbefaler å skrive ned det som blir sagt så orett som mulig, slik at forskerne ikke omformulerer eller tilpasser ytringene til sine egne uttryksmåter. Men jeg anbefaler jo en viss tilpassning, nemlig til standard ortografi, det vil si enten bokmål eller nynorsk, for å fjerne dialekt eller tegn på et annet opprinnelig morsmål. En sånn tilpassning vil gjøre at transkripsjonene er enklere å lese både for deg selv og for dine kollegaer, og det er en del av anonymiseringen som forskerne må gjøre.

For å anonymisere transkripsjonene må vi også fjerne alle personlig identifiserende ord som navn, eller stedsnavn eller navn på institusjoner i den transkripsjonen du skal jobbe videre med. Du kan lagre en ikke-anonymisert versjon som rådata, men den må du ikke dele med noen. Det er de transkriberte intervjuene som er det du skal analysere. Nå skal vi begynne å analysere intervju. Det kan lønne seg å begynne med det allerede etter at det første intervjuet er transkribert.

Vi bør i hvert fall ikke vente til alt er transkribert. For datainsamling, transkripsjon og analyse er sammenvevd i kvalitative intervjustudier. Koder og tematiske strukturer som du finner i tidlige analyser kan føre til endringer av intervjuguiden, og bidra til at de neste intervjuerne blir enda mer fokusert og relevant.

Å analysere betyr å dele opp. Å dele opp dataen i småbiter er viktig når vi analyserer kvalitative data. Men det er like viktig å sette dem sammen igjen, på en måte som bidrar til å generere ny kunnskap.

Jeg skal konkretisere litt mer om hvordan dette foregår, men først litt bakgrunnsinformasjon om analyseprosessen. Småbiterne i en intervju-analyse er de innholdselementene i transkripsjonen som er relevante for forskningsspørsmålet ditt. Det betyr at ikke absolutt alt som har sagt intervjuet trenger å være med i analysen. Målet med analysen av intervju er å finne fellestrekk, mønster og kontraster som er med på å gi oss ny innsikt eller utvidet kunnskap om fenomenet vi studerer. Nå skal jeg vise dere et eksempel på hvordan intervjuanalyse kan gjøres steg for steg.

Dette er bare ett eksempel, det finnes andre måter å gjøre det på, men det er noen prinsipp som er nok så like på tvers av framgangsmåten. I dette eksempelet begynner vi med å lese hele intervjuet, eller alle intervjuerne, for å få et overblikk over temaene i dem. Hva sier lese, fordi vi nå jobber med transkripsjon, ikke lydfiler. Da kan vi lage oss en preliminær struktur over tema. Det er ikke alle som velger å begynne sånn.

Noen velger å gå rett på punkt nummer to og dele opp i småbiter. Det å dele opp i småbiter er felles for de aller fleste analysemetoder. Småbitene i intervjuanalysen kan ha ulike navn i ulike retninger, men dette punktet er uansett et av de mest sentrale stegene i en analyse.

Småbytene vi skal identifisere i intervjuene er som sagt de minste innholdselementene i teksten, som er relevant for forskningsspørsmålet vårt. Det kan være en ytring, en del av en ytring, eller flere ytringer etter hvor det ender. Når vi finner en sånn enhet, så gir vi den en kode.

Et navn, et tal, eller en farge. Jeg skal illustrere det her. Hvis vi tenker på et av de mulige forskningsspørsmålene jeg nevnte innredningsvis, hvilke erfaringer har NTNU-studenter med å bruke Blackboard som e-læringsverk?

Så ser vi at disse to kolonnene med uleselig tekst illustrerer transkripsjonen av et intervju om dette. Studenten som intervjues snakker om ulike ting vedrørende sine erfaringer med Blackboard. Innholdet i det han snakker om deler vi opp i småbyter, for eksempel ved hjelp av farger. Han snakker om én ting her, og gjentar det samme der og der og der. Og så snakker den om en annen ting her, som får en ny farge.

Og det er det samme som man kommer tilbake til her og her. Og så snakker den om en tredje ting der og der. For å holde orden, lager vi en oversikt over kodene.

En kodeliste. Her eksemplifisert med fargekoder. De røde innholdselementene handler om tekniske muligheter og utfordringer med Blackboard.

De gule handler om kommunikasjon med faglærer, og de grønne handler om faglig innhold. Fargene kan indikere at man kan gjøre å helle med ark og tusj, noe som helt klart er mulig. Men det finnes også dataverktøy for koding som kan være effektiv å bruke for å sikre at vi koder systematisk i store datasett som intervju-data ofte er.

Å kode og lagre ved hjelp av dataverktøy gjør det lettere å dele arbeidet vårt med andre, så vi må gjøre oss en del av kvalitetssikringen av analysen. Det er ingen fasit på hvordan en sånn kodeliste skal se ut, men den må være relevant og brukes systematisk. Det anbefales at vi både lager den og bruker den i samarbeid med kollegaer.

Avhengig av forskernes analytiske tilnærming vil det variere om man har noen forslag til koder klar på forhånd, eller om alle kodene lages direkte fra intervjuene. Uansett er kodelisterne nødt til å tilpasses og revideres underveis. Noen ganger har du gått gjennom hver enkelt anskrivert intervju, men oftest etter at du har gått gjennom en to-tre stykker.

Det kan av og til bli veldig mange koder. Kanskje 30, 40 eller mer. Og det er for mange å holde styr på. Da mister vi systematikken og helheten. Punkt 3 i prosedyren kan være for våre å samle tematisk relaterte koder sammen i kodegrupper.

I eksempelet foran så så dere at den ene koden var tekniske muligheter og utfordringer. Noe som så mer ut som en kodegruppe. sammenstått av flere koder.

Det å kalle dette for analyseprosessen steg for steg er egentlig litt misvisende. For når vi analyserer intervju går vi nemlig ikke bare ett og ett steg fremover, men vi går mye frem og tilbake. Når vi finner nye koder i en transkripsjon, bør vi gå tilbake til de andre transkripsjonene vi har lest og kode dem på nytt. Så er det på tide å sette småbytene sammen igjen på en ny måte.

Og det gjør vi ved å sette dem sammen på tvers av intervjuene. Det vil si at vi samler sammen det som er sagt i samme kodegruppe i alle intervjuene. Det kan illustreres sånn her.

Dere husker de røde, gule og grønne kodene? Nå setter vi alle de røde sammen. og putte alle innholdselementene på samme sted. For eksempel i et dokument, eller i en rar gjentabell. Vi samler også alle de gule på ett sted, og alle de grønne.

Da får vi mye data om hver kode eller kodegruppe. Det vil si at alt som har sagt noen kvart deltema. Og vi ser dermed fellestrekk eller mønster i intervjuerne.

Det er mange detaljer i intervjuanalyse. Mange koder, mange måter å gruppere dem på, og mange måter å navne dem på. Og du må gå frem og tilbake i prosessen og revidere.

I tillegg til at du skal gjøre dette i samarbeid med andre, er det også veldig viktig at du er systematisk, og at du skriver ned så mye som mulig av din egen fremgangsmåte. Hva gjorde du, og hvorfor gjorde du det? Hvordan utviklet du kodelista di?

Hvordan reviderte du den? Og hvordan slo du sammen koder? Slike notater kan støtte resultatene våre å nytte i kvalitetssikringen. Når småbiterne er satt sammen, sånn som inni den røde og den gule og den grønne boksen på forrige side, så blir de til litt fragmenterte tekster som består av korte og lange ytringer fra informanten.

Ytringer som handler om samme ting, og som har fått samme kode, men som enda har en litt ustrukturert form. Så nå må forskeren skrive det her sammen. Det har blitt kalt å kondensere.

Nå er det forskeren som skriver om informantene sine bidrag. Men det er fortsatt informantens stemme som skal formidles, på forskeren sin måte. Kondenseringen skal vise både essensen av temaene i intervjuet og nyansene i dem. I formidling av resultat bruker vi ofte sitat fra intervjuene for å illustrere temaene. Systematikk, orden og dokumenter hva vi gjør er ledd i kvalitetssikringen av resultatene.

Kvalitetssikring handler om i hvilken grad resultatene våre ser gyldig for det utvalget og det fenomenet vi har studert. Det kalles intern validitet. I kvalitativ forskning er kvalitetssikring eller vurdering av validitet noe vi gjør underveis i hele forskningsprosessen.

Ved å stille spørsmål til oss selv om hva vi gjør og hva slags alternative veier vi kunne tatt. Både angående utvalg, datainsamling og analyse. Det kalles å etterprøve våre egne funn. Når vi etterprøver analysene våre, så må vi sjekke om de mønstrene og nyansene vi har presentert fortsatt stemmer overens med de opprinnelige intervjuene.

Vi må altså lese transkripsjonene igjen, og spørre oss selv om det er andre valg vi kunne tatt, og se etter om vi har gått oss for langt inn i ett spor uten å ha sett alternative veier. Et annet sentralt spørsmål å stille seg er på hvilken måte forskernes forforståelse og tilstedeværelse har påvirket prosessen. I tillegg må vi vurdere hvorvidt resultatene våre ser gyldig eller overførbar til andre situasjoner og til andre mennesker enn de vi har intervjuet, noe de bør være for å være relevant og nyttig kunnskap.

Denne typen overførbarhet kan også kalles ekstern validitet eller generaliserbarhet. Det finnes mange eksempler på detaljerte lister med spørsmål om alle deler av forskningsprosessen som du kan stille til deg selv som forsker for å sikre validiteten av dine funn. For eksempel er sjekkliste fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, som dere finner på kunnskapssenteret.no.

Til slutt vil jeg oppsummere med å repetere noen av hovedpunktene i denne presentasjonen av intervju som forskningsmetode. Vi bruker intervju når vi vil finne svar på forskningsspørsmål som handler om folks erfaringer og opplevelser. Vi gjør et strategisk utvalg og leter målbevisst etter informanter som kan bidra med de erfaringene vi trenger, og som samtidig kan sikre et utvalg preget av bredde og mangfold.

Det er informantens fortellinger som er av betydning for å svare på forskningsspørsmålene. Derfor må informanten være den som snakker mest i intervjuet. Men det er forskeren som har ansvaret for at nettopp det skjer. Når intervjuerne er transkribert skal de analyseres.

Å analysere betyr å dele opp intervjuerne i småbiter og sette dem sammen på nye måter. For eksempel tematisk etter kodegruppe, som som jeg visste i eksempelet tidligere. I hele prosessen, fra start til mål, i utforming av intervjuguide, i datainnsamling, transkripsjon og analyse, må man gå frem og tilbake mellom stegene i prosessen.

Det er mye å holde orden på, men orden må det være. Så vær systematisk og skriv ned alt du gjør. Takk for meg.

Transcript for:Intervju som kvalitativ forskningsmetode

Transcript for:
Intervju som kvalitativ forskningsmetode