Ikke sant? I denne filmen skal vi se litt på sterke og svake baser. Og en base er altså definert som et stoff som har evne til å ta opp H+, jona, eller protona.
Og hvis basen er sterk, så har den stor evne til å ta opp H+. Men så er det problemet, det er liksom definisjonen. Problemet er at de fleste sterke baser tar ikke opp H+.
De er basa fordi de lager, gjør en basisk løsning, altså fordi de gir OH minusjoner. Og det betyr at de vanligste sterke basene er hydroksida, altså OH, og oksida, O, av metaller i gruppe 1 og gruppe 2. For eksempel natriumhydroksid. Det er et fast stoff når det løser seg i vann. Så får vi natrium-iona og hydroksid-iona. Da får vi overskudd av hydroksid-iona i løsningen.
Vi får en basisk løsning. Derfor defineres det som en base. Mg OH2, magnesium er toverdig positiv, så det står i gruppe 2. Natrium står i gruppe 1. Og da må vi ha to OH-iona for å få et saltutallet. Når det løser seg opp, så får vi en magnesium 2+, løst i vann, og to OH- løst i vann. Også basisk løsning.
Litium og oksid. Litium står i gruppe 1 og er 1+. Oksygen er O er Og siden oksygen er 2- og litium er 1+, så trenger vi 2 litium for 1 oksygen. Når dette salterløser seg i vann, så får vi 2 litium 1--joner og 1 oksygen 2--jon.
Og oksygen 2- vil kunne reagere med vann, ta opp et proton, så der har den fungert som en base. Og da får vi 2OH-. Derfor er litiumoksid også en base.
Så egentlig er dette mer oppløsningsreaksjoner enn syrebassereaksjoner, men det defineres likevel som base fordi det er mer basisk løsning. Og det er ofte det negative jone som dannes som er basen. Løsninger av NaOH og KOH kalles ofte for lute.
N-OH er natriumlut, og K-OH er kalilut. Og hvis vi har løsninger med høy konsentrasjon av OH-, så er de etsende, og de kan ødelegge selvevæv. Typiske produkter som inneholder lut er avløpsrens, som plumbo og mudin og sånt. Hår og fett som tett avløp.
Derfor må vi bruke verneutstyr når vi jobber med baser på lav brenn. Hvor etsanes den er, er avhengig av konsentrasjon. Hvis det er en tynn løsning, så er det lite etsanes.
Er den veldig konsentrert, så er den mye mer etsanes. Svake baser. Protolyserer ufullstendig i vann. Det betyr at vi ser på det som en likevekt, akkurat som for svake syrer.
Ammoniak er et eksempel. Ammoniak reagerer med vann i en likevektsreaksjon i fordannet ammonium og hydroksid. Dette er jo en base etter definisjonen for den tar opp en H+. For de fleste baser vil likevekten være forsøvet mot venstre, altså at de i liten grad protolyserer. som på en måte blir jo definisjonen av en svak base, at den protolyserer i liten grad.
Men akkurat som for syre kan vi sette opp et uttrykk for syrekonstanten, så kan vi nå sette opp et uttrykk for basekonstanten. Ved å ta høyre sida, delt på venstre sida, og så tar vi ikke mer vann. Da får vi ammoniumkonsentrasjon gangen hydroksidkonsentrasjon, delt på ammoniakkoncentrasjon.
Og Kb er en konstant for en bestemt base ved en bestemt temperatur. Vi kan alltid sette opp basekonstanten ved å ta konsentrasjonen av forbindelsene på høyre sida, delt på konsentrasjonen av forbindelsene på venstre sida, uten å ta med vann. For vann er innbakt i Kb. Størrelsen på Kb forteller oss hvor sterk den svake basen er. Jo.
Lavere bassekonstantene, jo svakere er basen. Og det var alt. Nå går det veldig kjapt å gå gjennom basa, fordi vi har gått ganske grunnig gjennom syra. Så det er veldig analogt, det er veldig likt.
Derfor så går vi litt kjappere gjennom svake basa, eller basa generelt. Yes, det var hele filmen.