Språkhistorien på 1800-tallet handler kort sagt om hvordan vi gikk fra å skrive dansk i Norge til å få to norske skriftspråk, eller målformer, på slutten av 1800-tallet. Etter 400 år under danskene var dansk blitt skriftspråket i Norge. Ingen nordmenn snakket rent dansk. Folk litt oppover i samfunnet kunne av og til snakke. dansk med norsk uttale i formelle sammenhenger, men de fleste i Norge etter 1814, mer enn 90 prosent av befolkningen, var bønder som snakket ulike varianter av norske dialekter.
På starten av 1830-tallet fikk vi en språkdebatt, hvor det ble diskutert hva slags skriftspråk vi burde ha i Norge. nå som vi var blitt et eget land. I Europa på denne tiden var mange inspirert av romantikken og tanker om hvor viktig språket er for et folk. Dette var med på å gjøre at enkelte ønsket seg et skriftspråk som var mer norsk. Enkelt sagt ble tre alternativer foreslått, og i praksis var nok kun to av dem aktuelle.
Henrik Vergeland og andre med ham syntes vi burde fornorske dansken gradvis ved å innføre flere og flere særnorske, altså spesifikt norske, ord og uttrykk i skriftspråket. Han hadde et demokratisk, et nasjonalt og et kunstnerisk argument for dette. Ble det norske skriftspråket? mer likt slik nordmenn snakket, ville flere lære å lese og skrive godt og ha større muligheter til å delta i samfunnsdebatten.
For å være kulturelt selvstendig trengte Norge dessuten å ha sitt eget skriftspråk på lik linje med nabolandene sine. I tillegg mente Vergeland at diktere som han selv trengte et språk som var ... Bedre synkronisert med det norske temperamentet og med den norske naturen.
De som tilhørte Intelligenspartiet og kretsen rundt Johan Sebastian Velhaven syntes vi burde beholde dansk. Dette var alternativ nummer to i språkdebatten. Viktigst var kanskje et innlegg P.A. Munch skrev. Hvordan argumenterte for dette?
Dansk var allerede godt etablert her til lands, og ved å beholde dansk kunne vi lettere beholde kontakten med Danmark og med Europa. Et tredje alternativ ble presentert av den samme P.A. Munch i samme innlegg som vi akkurat har nevnt.
Skulle man først prøve å lage et norsk skriftspråk her til lands, burde man ikke få norske dansken slik Vergeland ville. En bedre måte, mente han, kunne være å i stedet ta utgangspunkt i en norsk dialekt som hadde bevart mye av det nordønne, og så heller lage et skriftspråk basert på denne dialekten. Mye tyder i midlertid på at dette Dette først og fremst var noe Munch skrev for å kritisere fornorskningsideene til Vergeland og til de som støttet ham.
Tanken hans var på ingen måte at et slikt skriftspråk skulle erstatte dansk. På 1840-tallet reiste mange ut for å opp... De oppdaget det norske, ting som eventyr, sangen, folkeviser og dialekter.
De ville samle dette inn og skrive det ned. Asbjørnsen og Mo samlet folkeeventyr. Disse hadde de hørt blitt fortalt på dialekt, men de valgte å publisere eventyrene på en slags fornorsket dansk. De skrev på dansk.
Men brukte også enkelte ord og grammatiske former som bare fantes på norsk, slik som gutt i stedet for dreng og navnet mitt i stedet for mitt navn. Mange følte at Asbjørnsen og Moes eventyrstil viste i praksis at Norge kunne ha sitt eget skriftspråk. Ofte regnes dette som det første skrittet mot dagens bokmål.
Midt på 1800-tallet kommer Ivar Åsen og Knut Knudsen. Mellom 1842 og 1846 reiste Ivar Åsen rundt i landet og kartla forskjellige norske dialekter. Han unngikk byene. og var særlig interessert i dialekter som hadde beholdt mange trekk som minnet om Norrønt. Etter reisen ga han ut en grammatikkbok og en ordbok, og med dette var han ferdig med del 1 av prosjektet sitt.
Han hadde gitt en oversikt over norske dialekter, og vist at det fantes en sammenheng mellom dem. Prosjektets andre del. var å lage et nytt norsk skriftspråk basert på det norske folkespråket, altså på forskjellige norske dialekter. Dette var det som ble til landsmål, senere nynorsk.
Åsen så for seg at de ulike norske dialektene hadde utviklet seg fra en tenkt grunndialekt, som minnet en del om nordjønt. Han forsøkte så å lage et skriftspråk som kunne ligne litt på denne grunndialekten. I arbeidet sitt fulgte han noen prinsipper.
For det første var han opptatt av systematikk, og ville at alle bøyningsformer av et ord skulle ha sin egen skrivemåte. I mange dialekter sa man for eksempel «I går kasta». Jeg og jeg har kastet, som vi ser, slutter disse begge med A. Dette likte ikke Åsen. I skrift vil han ha i går kastet det jeg og jeg har kastet.
På denne måten fikk hver bøyningsform sin egen skrivemåte. For det andre beholdt han nordrønne former i skriftspråket sitt med få unntak, hvis han kunne finne disse i minst en dialekt. Infinitiv på Åsens landsmål sluttet for eksempel alltid på A og Vera og Bita.
og kasta, og så videre, siden infinitiver på norrønt sluttet på a, og det samme gjaldt en del moderne norske dialekter. I midlertid brukte Åsen ikke norrønne former, med mindre han faktisk hadde hørt om brukt i minst én dialekt. Språket skulle være levende, det var også et viktig prinsipp.
Han var mer interessert i folks dialekter enn han var i nordrønt, og folkeopplysning var en viktig del av hva Åsen drev med. Han ville gi folk et skriftspråk som var enklere, ikke vanskeligere. Åsen balanserte enkelt sagt to hensyn samtidig. Språket skulle på den ene siden beholde en kobling til fortiden vår, samtidig som det skulle være synkronisert med det språket som faktisk ble snakket rundt omkring i landet på Åsens egen tid. Åsen var også en språklig purist.
Han ville unngå tyske lånor, som historisk sett ikke hørte hjemme i norsk. Ord som typisk begynner på an eller b, eller som slutter på het. Fremmedord fra språk som fransk og latin var han heller ingen tilhenger av, selv om han innså at mange av disse var nødvendige. Knut Knutsens strategi for å skape et norsk skriftspråk.
var annerledes enn Åsens. Knudsen var opptatt av ortofoni, enkelt sagt det å skrive mest mulig som man snakker. Normen sa kastet eller kasta, men måtte skrive kastede på dansk.
Hvis folk sa kastet, mente Knudsen, burde de også kunne skrive kastet. Knudsen ville ha et skriftspråk som minnet mer om hvordan nordmenn faktisk snakket. For eksempel ville han fjerne stumme bokstaver, og han ønsket hare konsonanter i stedet for bløte. Nordmenn snakker i midlertid svært forskjellig, og skal man ha et ortofont språk, altså et språk som ligner på folks talemål, Når man tar utgangspunkt i en måte å snakke på.
Knudsen mente at det beste var å basere skriftspråket på dannet dagligtale, det språket overklassen i byene snakket. Der Åsen ville konstruere et nytt skriftspråk basert på bøndenes dialekter, vil altså Knudsen For norske dansken ved å gjøre språket mer ortofont og ta utgangspunkt i dannet dagligtale. Ibsen og Bjørnsson støttet som unge Knut Knudsen.
Folk som Åsmund Olavsson Vinnje og Arne Gareborg støttet Åsen. Med Åsen og Knudsen fantes det nå... to seriøse og vitenskapelige alternativer til det å skrive dansk. I løpet av 1800-tallets siste 30 år ble språkspørsmålet storpolitikk. Her nøyer vi oss med til slutt kort å peke på tre viktige språkpolitiske vedtak som kom i løpet av disse årene.
I 1878 fikk vi vedtaket om barnas eget talemål. Undervisningen skulle nå så langt det lot seg gjøre tilpasses barnas dialekter. Dette styrket dialektene i skolen og ga dem høyere status, og på sikt var dette bra for landsmålet, som jo var bygget på nettopp dialekter. I 1885 fikk vi jamstillingsvedtaket, det viktigste språkpolitiske vedtaket i Norge noensinne. Med dette fikk vi to offisielle skriftspråk.
Landsmål og det man kalte det alminnelige bokspråk, altså dansk, ble nå offisielt sett likestilt. Det var partiet Venstre. som fikk gjemstillingsvedtaket gjennom på Stortinget. Venstre var på den tiden Bønnes parti. De hadde vunnet valget i 1884, og det å likestille de to skriftspråkene var en viktig symbolsak for dem.
Målparagrafen fra 1892 sa blant annet at det var skolestyrene lokalt, og ikke sentrale myndigheter. som skulle avgjøre om det skulle undervises på landsmål eller på det alminnelige bokspråk. Målparagrafen bidro til at landsmålet skulle komme til å få en voldsom vekst de neste 50 årene.
Pugger du til eksamen, er det godt mulig at du trenger å huske dette. En god huskregel er at det går syv år mellom hvert av disse tre vedtakene. 1878, 1885 og 1892. For å se flere videoer av denne typen, gå til videoteket.no. Videoteket er en videolærebok i norsk for deg som er elev på videregående skole og for deg som er privatist.
På videoteket finner du eksamensrettede videoer om litteraturhistorie, språkhistorie, retorikk og grammatikk, om det å skrive tekster og å løse ulike eksamensoppgaver og alt mulig annet som det er viktig at du du kjenner til. På videoteket formidles fagstoffet på en effektiv og oversiktlig måte, noe som gjør det lettere å engasjere seg i norskfaget, og gjør det enkelt å repetere før eksamen.