Kort sagt er språkhistorien på 1900-tallet særlig preget av to ting. Samnorskpolitikken, et forsøk på å få våre to skriftspråk, eller målformer, til å bli til ett, og det at vi fikk svært mange vedtak og reformer, som gjaldt rettskriving. På begynnelsen av 1900-tallet hadde vi to offisielle skriftspråk. Landsmål. som senere skiftet navn til Nynorsk, og Riksmål, som senere skiftet navn til Bokmål.
Landsmålet var i stor grad basert på vestlandske bondedialekter, mens Riksmål var basert på en slags fornorsket dansk, som også var påvirket av talemålet til overklassen i byene. Flere og flere begynte på denne tiden å ta landsmål i bruk, men mange mente at det burde endres. Særlig trengte man en felles norm som kunne brukes i skolen over hele landet.
Derfor ble Ivar Åsens landsmål reformert i 1901. Den varianten av landsmålet vi fikk med 1901-reformen kalles Hegstad-normalen. Her ble landsmålet modernisert, sett med dagens øyne. For eksempel ble ord som braud, snu og kastade endret til brød, snø og kasta. I 1907 ble riksmålet reformert. Målet med 1907-reformen var å fjerne danske trekk fra skriftspråket og gi det et mer norsk preg.
Skriftspråket ble nå mer talemålsnært, mer ortofont, altså mer likt hvordan folk snakket. For eksempel ble bløte konsonanter som B, D og G i stor grad byttet ut med harekonsonanter som P, T og K. Løbe, gade og kage ble til løpe, gate. og kake. 1907-reformen var en seier for Knut Knudsen sine fornorskingstanker fra slutten av 1800-tallet.
Det samme året, i 1907, ble sidemålsstilen innført i skolen. Nå måtte alle elever ha en viss kunnskap om begge målformene, både riksmål og landsmål, og man fikk to skriftlige norske eksaminer på videregående skole. Dette var første gang tilnærmingstanken påvirket politikken. Tilnærmingstanken, eller samnorsk tanken, handlet enkelt sagt om å gjøre de to skriftspråkene likere hverandre, slik at de i fremtiden kunne smelte sammen og bli til ett skriftspråk.
Dette kaller vi også for samnorsk prosjektet. Måten man skulle gjøre målformene likere hverandre på, var å innføre folk. Folkemålsformer i både landsmål og riksmål. Folkemålsformer kjennes gjerne igjen blant annet ved aendelser og diftonger. Ord som brua, trua, røyke og kasta, i stedet for broen, troen, røyke og kastet i dannet dagligtale.
Slike folkemålsformer forbindes ofte med Østland. utenfor byene og med arbeiderklassens talemål, men de ble brukt i dialekter over hele landet. Folkemålet var tidligere ikke tatt med i hverken landsmål eller riksmål.
Landsmål var mest basert på dialektene på Vestlandet, mens riksmålet var basert på dannet dagligtale, altså overklassen i byene sin måte å snakke på. Folkemålet hadde av mange blitt sett på som mindreverdig, og dermed som noe som ikke passet seg i skrift. Nå, med samnorsk tanken, skulle folkemålet komme til å spille en viktig rolle. Myndighetene mente at man ved å innføre folkemålsformer i både riksmål og landsmål ville oppnå to ting. For det første, ville det bli mulig for en stor gruppe mennesker å skrive litt mer som de snakket, og for det andre ville det på sikt gjøre de to skriftspråkene likere hverandre, slik at vi med tiden kunne ende opp med bare ett norsk skriftspråk.
I 1917 vedtok Stortinget det vi kan kalle den første samnorskreformen. Denne var det partiet Venstre som sto bak. Det ble nå tillatt med enkelte valgfrie folkemålsformer i både landsmål og riksmål. Tidligere hadde man på landsmål for eksempel skrevet soli og husi, og på riksmål solen og husene. Nå ble folkemålsformene sola og husa innført som valgmuligheter i begge målformene.
Man måtte ikke skrive husa og sola, men man kunne hvis man ville. Tanken var at de som sa husa, sola, kasta og røyka rundt omkring i landet, på sikt ville begynne å bruke disse såkalte tilnærmingsformene også i skrift. Da ville landsmål og riksmål bli likere hverandre, og man ville være nærmere målet om kun å ha ett norsk skriftspråk.
På 1920-tallet ble en del stedsnavn fornorsket. Mange steder i Norge hadde fått danske navn i løpet av unionstiden med Danmark, og nå endret man navnene tilbake til norske navn. For eksempel skiftet Kristiania navn til Oslo i 1925. I 1929 skiftet skriftspråkene navn. Landsmål skiftet navn til Nynorsk, og riksmål til bokmål.
I 1938 vedtok Stortinget den andre og store samnorskreformen. Denne var det Arbeiderpartiet som sto bak. Det er tre ting du må vite om 1938-reformen. 1. At mange av de valgfrie folkemålsformene fra 1917 nå ble obligatoriske. På bokmål måtte man nå skrive sola, brua og beina.
Hvis man skrev solen, broen og benene, var det altså feil. I alle fall på skolen eller hvis man jobbet i det offentlige. 2. I tillegg til de obligatoriske folkemålsformene, ble det innført mange nye, radikale, valgfrie former.
På bokmål kunne man nå velge å skrive for eksempel «grase», «heime» og «kjerka», selv om det fortsatt var lov å skrive «gresse», «hjemme» og «kirken». Mange syntes at disse nye tilnærmingsformene var veldig drøye. Arbeiderpartiet mente på sin side at Det å innføre folkemålsformer i skriftspråket kunne styrke arbeidernes status og selvfølelse. 3. Det ble innført et system med hovedformer og klammeformer i ordbøkene.
La oss ta et eksempel fra Nynorsk. Med 1938-formen ble sola og bygda hovedformer, og soli og bygdi klammeformer. I nynorske skolebøker og i det offentlige skulle man kun bruke sola og bygda. Skoleelever og andre kunne bruke klammeformene, altså soli og bygdi, hvis de ville, men planen var på sikt å få disse ut av språket.
Hvis folk, og særlig skolebarn, sjelden eller aldri fikk se klammeformer, ville de etter hvert forsvinne, håpet man. Dette. Dette gjaldt både Nynorsk og bokmål, og mange, særlig på bokmålssiden, likte denne reformen dårlig. I 1939 ble spenningen enda sterkere.
Da bestemte skolestyret i Oslo at skolebøkene der konsekvent skulle ta i bruk de aller mest radikale tilnærmingsformene, altså former som mjølka, kua, vattna, grase og så videre. Selv om melket kua og vannet gresse fortsatt var lov og kunne ha vært et alternativ. Dette gjorde at språket i skolebøkene føltes fremmed og til og med provocerende for mange.
Flere av skoleelevenes foreldre likte mildt sagt dårlig at barna deres skulle lære å lese og skrive på denne måten. Sandnorsk ble av motstanderne sett på som et kunstig språk, Laget av politikere og kommitter, og ikke noe som burde gis til barna. Da krigen kom i 1940 fikk folk selvsagt andre ting å tenke på enn språkpolitikk, men på 1950-tallet var det igjen Arbeiderpartiet som satt ved makten, og nå fortsatte de arbeidet med samnorsk prosjektet. Riksmålsforbundet, en forening for de som vil ha konservativt bokmål, var sterkt imot hele samnorsk prosjektet og organiserte kampen mot mot Arbeiderpartiet og Samnorsk-prosjektet. Lederen av Riksmålsforbundet, Arnulf Øverland, oppfordret folk til å protestere mot samnorsk-politikken.
Det ble startet en foreldreaksjon mot samnorsk. Folk rettet språket i skolebøkene med penn, samlet underskrifter mot samnorsk-politikken, og brente til og med skolebøker på bål for å demonstrere sin misnøye. Riksmålsforbundet ga i 1952 ut Riksmålsorelisten.
I Riksmålsorelisten finnes det ingen aendelser slik som gata og buksa, og heller ikke diftonger som i ordene stein og røyk. På Riksmål heter det gaten, buksen, sten og røyk. Konservative aviser slik som Aftenposten.
brukte riksmålsordlisten. Arbeiderpartiet opprettet på sin side i 1952 Norsk språknemd, som hadde som hovedoppgave å arbeide for tilnærmingen mellom bokmål og nynorsk. I 1959 kom språknemda med en ny læreboknormal. Læreboknormalen var en standard for hvordan språk skulle være i skolebøkene.
Her skar man ned på antallet valgfrie former, men også 1959-reformen var et ledd i prosessen med å gjennomføre samnorsk prosjektet, og mange likte den dårlig. Gjennom 1950-tallet ble folk stadig mer misfornøyde med myndighetenes samnorsk politikk. Etter nesten 15 år Med protester, missnøye og en splittet befolkning når det gjaldt språksspørsmålet, forsto Arbeiderpartiet at krangelen om språket og samnorskpolitikken måtte få en slutt.
I 1964 opprettet de derfor fuktkomiteen, som skulle finne en løsning på den fastlåste språksituasjonen. Fuktkomiteen kalles gjerne språkfredskomiteen. og anbefalte i 1966 myndighetene å stanse samnorskprosjektet og legge ned norsk språknemd.
Myndighetene la ned språknemda i 1972 og opprettet heller Norsk Språkråd, som ikke lenger skulle arbeide aktivt for tilnærming mellom nynorsk og bokmål. I 1981 kom en bokmålsreform som enkelt sagt gjorde det tillatt å bruke mange konservative former i skolen og i det offentlige, som formelt sett ikke hadde vært tillatt siden 1938. Nå ble moderate former som «en gate, den gaten» sidestilt i skrift, med folkemålsformer som «ei gate, den gata». I praksis hadde man nå forlatt samnorsprosjektet helt. På 2000-tallet forsvant klammeformene fra ordbøkene i både Nynorsk og Bokmål.
Først i Bokmål i 2005, og deretter i Nynorsk i 2012. Man opphevet altså skille mellom hovedformer og sideformer. Alle former som står i ordbøkene er nå like gyldige, og samnorsk er ikke lenger noe myndighetene arbeider med. De første 70 årene av 1900-tallet handlet språkreformer i stor grad om å prøve å styre språkutviklingen i en bestemt retning.
Etter 1981 har reformene i større grad tilpasset seg folks faktiske språkbruk. Alle årene med samnorsk politikk har hatt særlig to konsekvenser for språket. For det første...
har vi stor valgfrihet i Nynorsk og bokmål, med mange valgfrie former som dukket opp i løpet av 1900-tallet. For det andre er de to målformene mye likere hverandre i dag enn de var for 100 år siden. Bokmål og nynorsk er fremdeles formelt likestilte, men i dag er det bare rundt 10-15% som har nynorsk som hovedmål.
For å se flere videoer av denne typen, gå til videoteket.no. Videoteket er en videolærebok i norsk, for deg som er elev på videregående skole, og for deg som er privatist. På videoteket finner du eksamensrettede videoer om litteraturhistorie, språkhistorie, retorikk og grammatikk, om det å skrive tekster og å løse ulike eksamensoppgaver, og alt mulig annet som det er viktig at du kjenner til.
På videoteket formidles fagstoffet på en effektiv og oversiktlig måte, noe som gjør det lett. for å engasjere seg i norskfaget og gjøre det enkelt å repetere før eksamen.